Arne Øgaard stiller noen spørsmål på bakgrunn av min artikkel om økofascismen. Han mener at eksemplene fra Christchurch og El Paso ikke holder, at det var fremmedfrykt og rasisme som var drivende krefter bak terrorhandlingene og at begrunnelsen i miljøproblemer var bare et rettferdiggjørende motiv. Etter hva aktørene selv sier, er sammenhengen snarere omvendt: Miljøproblemene skyldes overbefolkning – og ender i fremmedhat; «we need to get rid of enough people» (drapsmannen fra El Paso). Men som Øgaard hevder: overbefolkning må ikke være et hovedargument i økologisk sammenheng. Dette «noen skal ut» er en pervertert tanke – særlig hvis formålet er skaffe fordeler for dem som er «innenfor», et overforbruk for de få. At det er viktig å unngå befolkningsvekst, er en annen sak.
Øgaard opplever ikke økologi som sentralt tema i nazilitteraturen. Men nazismen var ikke noen ensartet ideologi; den sto i spennet mellom det tilbakeskuende og det moderne. Det er det første Carl Müller Frøland tar for seg i boka «Nazismens idéunivers», der han peker på dragningen mot jord og natur, med ikke minst forestillingene om naturens enhet. Begrepene økologi og naturvern dukker opp som en del av disse strømningene. Men det tipper over: «Blut und Boden-idealene er knyttet til en sterkt modernitetskritisk tenkning hvor det raserene fellesskapet skal fordrive automatisering, fremmedgjøring og rotløshet, og gjenopprette balansen mellom menneskene og den naturlige omverden» (Müller Frøland, s. 111). Dette er nøyaktig hva dagens økofascisme bekjenner seg til.
Mitt hovedpoeng var å skille den totalitære økofascismen – orientert mot egeninteresser, konflikt og kamp – fra en miljøforståelse basert på likeverd i naturen og menneskelig solidaritet. Og for det andre: å skille mellom militant aktivisme og demokratibasert handlingsiver. Men ikke minst ønsker jeg en fornyelse av demokratiet i håndteringen av miljøpolitiske spørsmål; det er når demokratiet svikter at autoritære motkrefter oppstår. Det later til at Øgaard er enig i mye av dette.
Det å aldri skifte mening er like urent som aldri å skifte undertøy.
— Bent Høie til Dagbladet
Alle bjeller burde ringt da [Siv] Jensen søndag la ut bilde på Instagram med en valp. Slikt har ikke en enslig partileder tid til.
— Martine Aurdal i Dagbladet
Når det ellers er villighet til å bekjempe beskjedne reguleringer for sparkesykler og lakrispiper, er det slående at det ikke har vært en større motstand mot de aller kraftigste forbudene.
— Ove A. Vanebo i Morgenbladet
Hvis jeg har behov for å reise til en by i Norge med høyt smittenivå for å treffe moren min er dette fullt akseptert. Man stoler på at vi tenker oss om og kan ta riktige vurderinger. Hvis min tyske kjæreste trenger å møte meg hjelper det ikke hvor ansvarlig han er og hvor godt han følger reglene. Han er jo utlending.
— Solveig-Marie Oma i Dagsavisen
En ting kan vi nok uansett hevde med sikkerhet – Nietzsche ville ikke stemt på SV.
— Aslak Versto Storsletten i Minerva
Medier
De rømmer redaktørene
En nyhetsbrevtjeneste har blitt et frirom for journalister som mener de sensureres i den tradisjonelle pressa:
PÅ EGNE BEIN: Glenn Greenwald forlot i fjor The Intercept, som han selv var med på å starte. Han er nå blant flere profilerte journalister som nå tjener store penger på egne nyhetsbrev. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN Christopher Olssøn
Glenn Greenwald, Andrew Sullivan, Matt Taibbi, Matthew Yglesias og Bari Weiss. Lista er lang over høyprofilerte journalister og spaltister som siden i sommer har forlatt amerikanske redaksjoner fordi de mener takhøyden har blitt for lav i de tradisjonelle mediene – eller at en «kanselleringskultur» har inntatt bransjen.
Alle de nevnte har nå gått til plattformen Substack, hvor leserne abonnerer på nyhetsbrev fra den enkelte skribent for en månedlig sum. Der har de verken redaktører eller kolleger, og skribentene har full makt over sitt eget innhold.
Leserne er trofaste. Både Greenwald, Sullivan og Taibbi er blant de ti brukerne med flest betalende abonnenter på Substack. Slik håver de inn millionbeløp årlig – og Substack tar bare 10 prosent av lønna.
En splittet bransje
– Substack tilbyr et alternativ for skribenter hvor man ikke trenger å samarbeide med noen, heller ingen redaktør som begrenser skribentens visjon, sier Michael J. Socolow, mediehistoriker ved Universitetet i Maine i USA.
– Heller enn et tegn på en mer intens polarisering, er det et logisk resultat av at amerikansk mediebransje er splittet, sier Socolow.
Skal vi tro Matt Taibbi, som forlot en redaktørstilling i The Rolling Stone i april i fjor, har amerikanske medier vært preget av en politisk monokultur siden presidentvalget i 2016. I et ferskt intervju med danske Weekendavisen forteller han at Substack for ham ble veien ut fra det han ser på som en heksejakt på uortodokse tanker i mediene og på venstrefløyen. Disiplinering, som tidligere har vært høyrefløyens sak, har nå inntatt venstresida – på tross av at det bryter med progressive idealer, slår journalisten fast i intervjuet.
Flere følger etter
Mange er enige med Taibbi i det. Siden hans overgang har flere skribenter fulgt hans eksempel. I juli forlot spaltisten Andrew Sullivan New York Magazine, etter at kolleger ikke ønsket «å assosieres med ham» på grunn av hans konservative holdninger.
I oktober fulgte Glenn Greenwald etter – han fra The Intercept, som han selv var med på å skape – etter at avisa angivelig ikke ville publisere en kritisk artikkel om Joe Biden før presidentvalget.
Et par uker seinere gikk Matthew Yglesias, en av grunnleggerne av Vox, til Substack – ifølge ham selv fordi han ikke fikk uttrykke seg fritt på nyhetsnettstedet han selv var med på å starte.
Og i januar ble det klart at Bari Weiss satser på Substack, etter at hun i sommer forlot en redaktørpost i The New York Times i protest mot oppsigelsen av en kollega. I sitt krasse avskjedsbrev hevdet hun at avisas skribenter tvinges til selvsensur i frykt for represalier.
Medieforsker Socolow vil ikke gå med på at dette er journalister som har blitt «kansellert»:
– Man kan ikke snakke om en kanselleringskultur i disse tilfellene. For eksempel doblet Andrew Sullivan inntektene sine da han gikk til Substack. Substack er et alternativ for folk som mener at stemmene deres blir fortiet.
– Er det en god ting?
– Ja, fordi det skaper en mulighet for en mer variert journalistikk, sier Socolow.
– Risikerer falske nyheter
Men Substack-plattformen har flere store problemer, mener Socolow. For det første setter tjenesten en rekke toppjournalister bak en relativt dyr betalingsmur.
– For det andre bryter det med det demokratiske idealet for mediebransjen, der massemediene er betalt av annonsering. Slik kan det lett utvikle seg en medieelite og en separat informasjonssfære, der den beste informasjonen ligger bak betalingsmurer og den billige informasjonen er av dårligere kvalitet, sier han.
«Det kan lett utvikle seg en separat informasjonssfære, der den beste informasjonen ligger bak betalingsmurer»
— MICHAEL J. SOCOLOW, MEDIEFORSKER
Han frykter også at fraværet av faktasjekkere og redaktører potensielt kan bidra til å spre feilinformasjon, såkalte falske nyheter.
Ifølge Socolow viser Substack at den amerikanske mediemodellen er i ferd med å «bryte sammen» og utvikle seg i retning av en europeisk modell.
– I USA har man lenge hatt en sentrumsorientert presse, men i Europa har man tradisjon for at aviser kan ha politisk orientering, som franske Le Figaro eller britiske The Guardian, sier Socolow.
Likner Swish-journalistikk
Tilsvarende overganger til Substack har vi til gode å se i Norge. Men Anders Olof Larsson, professor ved institutt for Kommunikasjon ved høyskolen Kristiania, sammenlikner Substack med det svenskene kaller «Swish-journalistikk», der journalister finansierer sakene med å be om penger på betalingsappen Swish.
De har spesialisert seg i saker de mener at de store mediene ikke vil ta i – ofte handler det om innvandring. En av Sveriges mest kjente «Swish-journalister» er Joakim Lamotte. Han er kjent for å rapportere fra innvandrertette bydeler i Sverige.
– Ikledd i armévest ser han nærmest ut som en krigskorrespondent og rapporterer fra bydeler hvor det antas være et problem med storinnvandring. Så avsluttes alle innlegg med «swish til dette nummeret», sier Larsson.
Ifølge Larsson er både Swish-journalistikken og Substack tegn på et generelt individfokus i mediene.
– Sterke stemmer får større gjennomslag også i redaksjonelle medier. Klikk og lesertall kan måles så nøyaktig at man vet å vinkle på sensasjonelle uttalelser. Når avsenderen blir tydelig, blir også fortellingen om hva som er galt, og hva må gjøres, tydeligere.
Ifølge Larsson har det kommet med den digitale verdens inntog, og det er langt fra et nytt fenomen.
– Det har vel alltid vært slik at man liker noen skribenter bedre enn andre. Forskjellen er at vi har mulighet til å sette sammen vår egen mediediett i mye større grad, heller enn å få miksen av perspektiver.
For bransjen er det interessant, sier Larsson. For hva er vel et mediehus uten noen toneangivende skribenter?
– Mange aviser er framfor alt kjente for skribentene som jobber der, og henger ikke de igjen, kan de bli vanskelig å holde på lesere i en mediehverdag som allerede er preget av leserflukt, sier Larsson.
