Det å aldri skifte mening er like urent som aldri å skifte undertøy.
— Bent Høie til Dagbladet
Alle bjeller burde ringt da [Siv] Jensen søndag la ut bilde på Instagram med en valp. Slikt har ikke en enslig partileder tid til.
— Martine Aurdal i Dagbladet
Når det ellers er villighet til å bekjempe beskjedne reguleringer for sparkesykler og lakrispiper, er det slående at det ikke har vært en større motstand mot de aller kraftigste forbudene.
— Ove A. Vanebo i Morgenbladet
Hvis jeg har behov for å reise til en by i Norge med høyt smittenivå for å treffe moren min er dette fullt akseptert. Man stoler på at vi tenker oss om og kan ta riktige vurderinger. Hvis min tyske kjæreste trenger å møte meg hjelper det ikke hvor ansvarlig han er og hvor godt han følger reglene. Han er jo utlending.
— Solveig-Marie Oma i Dagsavisen
En ting kan vi nok uansett hevde med sikkerhet – Nietzsche ville ikke stemt på SV.
— Aslak Versto Storsletten i Minerva
Medier
De rømmer redaktørene
En nyhetsbrevtjeneste har blitt et frirom for journalister som mener de sensureres i den tradisjonelle pressa:
PÅ EGNE BEIN: Glenn Greenwald forlot i fjor The Intercept, som han selv var med på å starte. Han er nå blant flere profilerte journalister som nå tjener store penger på egne nyhetsbrev. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN Christopher Olssøn
Glenn Greenwald, Andrew Sullivan, Matt Taibbi, Matthew Yglesias og Bari Weiss. Lista er lang over høyprofilerte journalister og spaltister som siden i sommer har forlatt amerikanske redaksjoner fordi de mener takhøyden har blitt for lav i de tradisjonelle mediene – eller at en «kanselleringskultur» har inntatt bransjen.
Alle de nevnte har nå gått til plattformen Substack, hvor leserne abonnerer på nyhetsbrev fra den enkelte skribent for en månedlig sum. Der har de verken redaktører eller kolleger, og skribentene har full makt over sitt eget innhold.
Leserne er trofaste. Både Greenwald, Sullivan og Taibbi er blant de ti brukerne med flest betalende abonnenter på Substack. Slik håver de inn millionbeløp årlig – og Substack tar bare 10 prosent av lønna.
En splittet bransje
– Substack tilbyr et alternativ for skribenter hvor man ikke trenger å samarbeide med noen, heller ingen redaktør som begrenser skribentens visjon, sier Michael J. Socolow, mediehistoriker ved Universitetet i Maine i USA.
– Heller enn et tegn på en mer intens polarisering, er det et logisk resultat av at amerikansk mediebransje er splittet, sier Socolow.
Skal vi tro Matt Taibbi, som forlot en redaktørstilling i The Rolling Stone i april i fjor, har amerikanske medier vært preget av en politisk monokultur siden presidentvalget i 2016. I et ferskt intervju med danske Weekendavisen forteller han at Substack for ham ble veien ut fra det han ser på som en heksejakt på uortodokse tanker i mediene og på venstrefløyen. Disiplinering, som tidligere har vært høyrefløyens sak, har nå inntatt venstresida – på tross av at det bryter med progressive idealer, slår journalisten fast i intervjuet.
Flere følger etter
Mange er enige med Taibbi i det. Siden hans overgang har flere skribenter fulgt hans eksempel. I juli forlot spaltisten Andrew Sullivan New York Magazine, etter at kolleger ikke ønsket «å assosieres med ham» på grunn av hans konservative holdninger.
I oktober fulgte Glenn Greenwald etter – han fra The Intercept, som han selv var med på å skape – etter at avisa angivelig ikke ville publisere en kritisk artikkel om Joe Biden før presidentvalget.
Et par uker seinere gikk Matthew Yglesias, en av grunnleggerne av Vox, til Substack – ifølge ham selv fordi han ikke fikk uttrykke seg fritt på nyhetsnettstedet han selv var med på å starte.
Og i januar ble det klart at Bari Weiss satser på Substack, etter at hun i sommer forlot en redaktørpost i The New York Times i protest mot oppsigelsen av en kollega. I sitt krasse avskjedsbrev hevdet hun at avisas skribenter tvinges til selvsensur i frykt for represalier.
Medieforsker Socolow vil ikke gå med på at dette er journalister som har blitt «kansellert»:
– Man kan ikke snakke om en kanselleringskultur i disse tilfellene. For eksempel doblet Andrew Sullivan inntektene sine da han gikk til Substack. Substack er et alternativ for folk som mener at stemmene deres blir fortiet.
– Er det en god ting?
– Ja, fordi det skaper en mulighet for en mer variert journalistikk, sier Socolow.
– Risikerer falske nyheter
Men Substack-plattformen har flere store problemer, mener Socolow. For det første setter tjenesten en rekke toppjournalister bak en relativt dyr betalingsmur.
– For det andre bryter det med det demokratiske idealet for mediebransjen, der massemediene er betalt av annonsering. Slik kan det lett utvikle seg en medieelite og en separat informasjonssfære, der den beste informasjonen ligger bak betalingsmurer og den billige informasjonen er av dårligere kvalitet, sier han.
«Det kan lett utvikle seg en separat informasjonssfære, der den beste informasjonen ligger bak betalingsmurer»
— MICHAEL J. SOCOLOW, MEDIEFORSKER
Han frykter også at fraværet av faktasjekkere og redaktører potensielt kan bidra til å spre feilinformasjon, såkalte falske nyheter.
Ifølge Socolow viser Substack at den amerikanske mediemodellen er i ferd med å «bryte sammen» og utvikle seg i retning av en europeisk modell.
– I USA har man lenge hatt en sentrumsorientert presse, men i Europa har man tradisjon for at aviser kan ha politisk orientering, som franske Le Figaro eller britiske The Guardian, sier Socolow.
Likner Swish-journalistikk
Tilsvarende overganger til Substack har vi til gode å se i Norge. Men Anders Olof Larsson, professor ved institutt for Kommunikasjon ved høyskolen Kristiania, sammenlikner Substack med det svenskene kaller «Swish-journalistikk», der journalister finansierer sakene med å be om penger på betalingsappen Swish.
De har spesialisert seg i saker de mener at de store mediene ikke vil ta i – ofte handler det om innvandring. En av Sveriges mest kjente «Swish-journalister» er Joakim Lamotte. Han er kjent for å rapportere fra innvandrertette bydeler i Sverige.
– Ikledd i armévest ser han nærmest ut som en krigskorrespondent og rapporterer fra bydeler hvor det antas være et problem med storinnvandring. Så avsluttes alle innlegg med «swish til dette nummeret», sier Larsson.
Ifølge Larsson er både Swish-journalistikken og Substack tegn på et generelt individfokus i mediene.
– Sterke stemmer får større gjennomslag også i redaksjonelle medier. Klikk og lesertall kan måles så nøyaktig at man vet å vinkle på sensasjonelle uttalelser. Når avsenderen blir tydelig, blir også fortellingen om hva som er galt, og hva må gjøres, tydeligere.
Ifølge Larsson har det kommet med den digitale verdens inntog, og det er langt fra et nytt fenomen.
– Det har vel alltid vært slik at man liker noen skribenter bedre enn andre. Forskjellen er at vi har mulighet til å sette sammen vår egen mediediett i mye større grad, heller enn å få miksen av perspektiver.
For bransjen er det interessant, sier Larsson. For hva er vel et mediehus uten noen toneangivende skribenter?
– Mange aviser er framfor alt kjente for skribentene som jobber der, og henger ikke de igjen, kan de bli vanskelig å holde på lesere i en mediehverdag som allerede er preget av leserflukt, sier Larsson.
Terje Abusdals utstilling «The Darkness and Deep» på Gjenreisningsmuseet i Hammerfest gjenkaller en glemt og fortrengt historie.
Sigrid Lien og Hilde Wallem Nielssen
FORKNYTT: Fotografiet «Annie» kan, vist sammen med et dramatisk landskapsfotografi, leses som en kommentar til at bunaden har fortrengt koften i det nordnorske kystlandskapet. BEGGE FOTO: TERJE ABUSDAL
Er det mulig å gjenkalle og visuelt manifestere noe som tilsynelatende er utvisket og usynliggjort? Sjøsamisk tilstedeværelse og fornorskningsprosesser i Finnmark er tema i den prisbelønnete fotografen Terje Abusdals utstilling på Gjenreisningsmuseet i Hammerfest. «The Darkness and Deep» er blitt til på bakgrunn av et tett samarbeid med lokale krefter med fotografi som katalysator.
Utstillingens anslag er to sammenstilte fotografier – begge i dype blåtoner. Det ene viser en ryggvendt kvinne i Nordlandsbunad med hendene passivt samlet bak seg. I det andre, et dramatisk landskapsfotografi, stormer det fra fjellet ut i sjøen. Forbindelseslinjene som slik etableres mellom norskhet, bunadskultur og et landskap i opprør, er talende nok. Når rammen for utstillingen er sjøsamisk nærvær og fravær, kan fotografiene leses som en indikasjon på det som ikke umiddelbart kommer til overflaten: Bunaden har fortrengt koften i det nordnorske kystlandskapet, og stormen og tiden har visket sporene bort.
Den visuelle manifestasjonen av det usynliggjorte har stått sentralt i Abusdals kunstneriske produksjon, som blant annet omfatter et prosjekt om den historiske svedjebrukskulturen på Finnskogen og dens naturkosmologiske forankringer. På samme måte kan utstillingen om det sjøsamiske sees som en problematisering av tanken om en døende kultur. For hva er egentlig distinkt sjøsamisk, og hvem besitter definisjonsmakten i dette spørsmålet?
Abusdal, som ikke selv har samisk bakgrunn, overlater til andre å svare på dette. I stedet forsøker han – i nært samarbeid med en rekke lokale historiefortellere – å skape et rom for samtale om sjøsamisk identitet og tilhørighet, om kulturarv og språk.
En spesielt viktig inspirasjonskilde har vært forfatteren og aktivisten Marion Palmers bok «Bare kirka sto igjen. Fortellinger om krigen i Finnmark» (2010). Hennes stemme, formidlet via en lydinstallasjon, danner også et sentrum i utstillingen. Hun forteller om fortrengt og glemt samisk opphav, ispedd samtaler med andre med tilsvarende erfaringer, og snakker om sitt pågående arbeid med å framkalle tapte spor – ikke minst etter språket. Men det var et fotografi av tippoldefaren, fotografert i kofte i forbindelse med den franske fyrsten, hobby-etnografen og raseforskeren Roland Bonapartes kartlegging av den «lappiske rase» fra 1884, som først gjorde henne oppmerksom på familiens samiske røtter: «Da det bildet kom, gikk det i surr for meg hvem som var same», sier hun – og legger til: «Fjellfinnene, som vi kalte dem, vi var jo ikke av dem da.» Kuriøst nok finnes det, den dag i dag, et utilgjengelig sted utenfor Kvalsund, som til og med i kartet er merket «Bonapart».
I kystområdene spesielt, ble krigen et skille, forteller Palmers stemme i installasjonen og refererer til hvordan folk i Hammerfest og Kvalsundområdet snakker om «den samiske tida før krigen». Brenningen av Finnmark markerte den endelige slutten på det som hadde vært – og gjenreisningen i etterkrigsårene ble den nye, «norske» tiden. Antropologen Ivar Bjørklund slår tilsvarende fast, i etterordet til Palmers bok, at gjenreisningen utelukkende foregikk på norske kulturelle premisser – uten hensyn til lokal byggeskikk, kultur eller stedsbasert kunnskap. Palmers pågående arbeid med å samle sjøsamiske ord og uttrykk er også integrert i Abusdals installasjon, i form av en ordstrøm – en slags reversert fornorskingsprosess.
Med sin multimediale karakter er utstillingen ikke en «klassisk» fotografiutstilling. Abusdal er heller ingen tradisjonell dokumentarfotograf. Han fusjonerer gjerne fotografiets rolle som sannhetsvitne med metaforiserende, iscenesettende grep. Som han selv påpeker, er han opptatt av å forene fakta og fiksjon for å forsterke bildenes narrative kraft. Dette innebærer blant annet også et tydelig brudd med konvensjonelle representasjoner av samer. Han tar avstand fra såkalte etnografiske portretter, slike som bildene fra Bonapartes ekspedisjon er tidlige eksempler på, en sjanger som historisk har bidratt både til eksotifisering og til å sementere forskjeller og asymmetriske relasjoner.
BARE EN FLIK: Den høyreiste steinformasjonen i «Ledjon (Steinløva)» reduserer kolonisering, modernisering og fornorskning til et fragment i en mye lengre historie.
I utstillingens eneste portrett presenterer Abusdal en av sine samiske samtalepartnere, Rakel, som har tatt tilbake sin sjøsamiske identitet, blant annet gjennom utøvelse av duodji, samisk kunst og håndverk. Hun arbeider med skinn som materiale, og fotografiet viser henne med ansiktet delvis skjult av et reveskinn. Skinnet kan også sees som en referanse til en kjent anekdote fra tvangsevakueringen – som Palmer gjengir i sin bok. Da samiske familier steg i land lenger sør, ble de møtt av både fordommer og stigmatisering: «Folk kjeik på oss. Så sa dem: – Herregud, dem har jo ikke hale!»
I tillegg til egne fotografier har Abusdal tatt i bruk arkivfotografier i utstillingen. En serie falmete flyfotografier fra Widerøe i farger gir et konkret bilde av gjenreisingens og den statlige moderniseringens intervensjon i landskapet: typehus i vekslende primærfarger i sirlige rekker – sammenstilt med større bygningskomplekser i betong og industrianlegg. Men i et av hans egne fotografier, et detaljutsnitt fra den legendariske Hesteskoblokka i Hammerfest, synliggjør han hvordan fundamentet i selve monumentet over sosialdemokratiets modernistiske utopi i nord, har slått sprekker. Et annet fotografi av en campingvogn, tjoret fast til en betongblokk, synes også å kommunisere modernitetens skjørhet i møte med de barske elementene i nordnorsk natur.
I kontrast viser Abusdal en høyreist og spektakulær steinformasjon, der tidens tyngde framtrer gjennom lagvise avleiringer. I dette perspektivet blir historien om kolonisering, modernisering og fornorskning bare et fragment i en mye lengre historie. Steinformasjonen kan slik peke mot generasjoner av sjøsamisk tilstedeværelse. Den minner om de mange samiske offerstedene i dette historisk ladete kystlandskapet, som Abusdal, muligens av respekt, har latt være å fotografere.
Kanskje er det sjøsamiske å forstå som en kulturell understrøm – som bryter fram på bestemte steder og i bestemte situasjoner. Under glemselens overflate er sporene der, slik Abusdal synes å antyde i fotografiet av en ryggvendt skikkelse i gult oljehyre der hettens underlige form kan ligne den karakteristiske konturen av en samisk hornlue. Selv er fotografen opptatt av å unngå å fiksere bestemte meningsinnhold til bildene sine. Det han håper å oppnå er i stedet å åpne for samtaler – i et område der mange mener det ikke lenger finnes sjøsamisk arv.
