Er det mulig å gjenkalle og visuelt manifestere noe som tilsynelatende er utvisket og usynliggjort? Sjøsamisk tilstedeværelse og fornorskningsprosesser i Finnmark er tema i den prisbelønnete fotografen Terje Abusdals utstilling på Gjenreisningsmuseet i Hammerfest. «The Darkness and Deep» er blitt til på bakgrunn av et tett samarbeid med lokale krefter med fotografi som katalysator.

Utstillingens anslag er to sammenstilte fotografier – begge i dype blåtoner. Det ene viser en ryggvendt kvinne i Nordlandsbunad med hendene passivt samlet bak seg. I det andre, et dramatisk landskapsfotografi, stormer det fra fjellet ut i sjøen. Forbindelseslinjene som slik etableres mellom norskhet, bunadskultur og et landskap i opprør, er talende nok. Når rammen for utstillingen er sjøsamisk nærvær og fravær, kan fotografiene leses som en indikasjon på det som ikke umiddelbart kommer til overflaten: Bunaden har fortrengt koften i det nordnorske kystlandskapet, og stormen og tiden har visket sporene bort.

Den visuelle manifestasjonen av det usynliggjorte har stått sentralt i Abusdals kunstneriske produksjon, som blant annet omfatter et prosjekt om den historiske svedjebrukskulturen på Finnskogen og dens naturkosmologiske forankringer. På samme måte kan utstillingen om det sjøsamiske sees som en problematisering av tanken om en døende kultur. For hva er egentlig distinkt sjøsamisk, og hvem besitter definisjonsmakten i dette spørsmålet?

Abusdal, som ikke selv har samisk bakgrunn, overlater til andre å svare på dette. I stedet forsøker han – i nært samarbeid med en rekke lokale historiefortellere – å skape et rom for samtale om sjøsamisk identitet og tilhørighet, om kulturarv og språk.

En spesielt viktig inspirasjonskilde har vært forfatteren og aktivisten Marion Palmers bok «Bare kirka sto igjen. Fortellinger om krigen i Finnmark» (2010). Hennes stemme, formidlet via en lydinstallasjon, danner også et sentrum i utstillingen. Hun forteller om fortrengt og glemt samisk opphav, ispedd samtaler med andre med tilsvarende erfaringer, og snakker om sitt pågående arbeid med å framkalle tapte spor – ikke minst etter språket. Men det var et fotografi av tippoldefaren, fotografert i kofte i forbindelse med den franske fyrsten, hobby-etnografen og raseforskeren Roland Bonapartes kartlegging av den «lappiske rase» fra 1884, som først gjorde henne oppmerksom på familiens samiske røtter: «Da det bildet kom, gikk det i surr for meg hvem som var same», sier hun – og legger til: «Fjellfinnene, som vi kalte dem, vi var jo ikke av dem da.» Kuriøst nok finnes det, den dag i dag, et utilgjengelig sted utenfor Kvalsund, som til og med i kartet er merket «Bonapart».

I kystområdene spesielt, ble krigen et skille, forteller Palmers stemme i installasjonen og refererer til hvordan folk i Hammerfest og Kvalsundområdet snakker om «den samiske tida før krigen». Brenningen av Finnmark markerte den endelige slutten på det som hadde vært – og gjenreisningen i etterkrigsårene ble den nye, «norske» tiden. Antropologen Ivar Bjørklund slår tilsvarende fast, i etterordet til Palmers bok, at gjenreisningen utelukkende foregikk på norske kulturelle premisser – uten hensyn til lokal byggeskikk, kultur eller stedsbasert kunnskap. Palmers pågående arbeid med å samle sjøsamiske ord og uttrykk er også integrert i Abusdals installasjon, i form av en ordstrøm – en slags reversert fornorskingsprosess.

Med sin multimediale karakter er utstillingen ikke en «klassisk» fotografiutstilling. Abusdal er heller ingen tradisjonell dokumentarfotograf. Han fusjonerer gjerne fotografiets rolle som sannhetsvitne med metaforiserende, iscenesettende grep. Som han selv påpeker, er han opptatt av å forene fakta og fiksjon for å forsterke bildenes narrative kraft. Dette innebærer blant annet også et tydelig brudd med konvensjonelle representasjoner av samer. Han tar avstand fra såkalte etnografiske portretter, slike som bildene fra Bonapartes ekspedisjon er tidlige eksempler på, en sjanger som historisk har bidratt både til eksotifisering og til å sementere forskjeller og asymmetriske relasjoner.

I utstillingens eneste portrett presenterer Abusdal en av sine samiske samtalepartnere, Rakel, som har tatt tilbake sin sjøsamiske identitet, blant annet gjennom utøvelse av duodji, samisk kunst og håndverk. Hun arbeider med skinn som materiale, og fotografiet viser henne med ansiktet delvis skjult av et reveskinn. Skinnet kan også sees som en referanse til en kjent anekdote fra tvangsevakueringen – som Palmer gjengir i sin bok. Da samiske familier steg i land lenger sør, ble de møtt av både fordommer og stigmatisering: «Folk kjeik på oss. Så sa dem: – Herregud, dem har jo ikke hale!»

I tillegg til egne fotografier har Abusdal tatt i bruk arkivfotografier i utstillingen. En serie falmete flyfotografier fra Widerøe i farger gir et konkret bilde av gjenreisingens og den statlige moderniseringens intervensjon i landskapet: typehus i vekslende primærfarger i sirlige rekker – sammenstilt med større bygningskomplekser i betong og industrianlegg. Men i et av hans egne fotografier, et detaljutsnitt fra den legendariske Hesteskoblokka i Hammerfest, synliggjør han hvordan fundamentet i selve monumentet over sosialdemokratiets modernistiske utopi i nord, har slått sprekker. Et annet fotografi av en campingvogn, tjoret fast til en betongblokk, synes også å kommunisere modernitetens skjørhet i møte med de barske elementene i nordnorsk natur.

I kontrast viser Abusdal en høyreist og spektakulær steinformasjon, der tidens tyngde framtrer gjennom lagvise avleiringer. I dette perspektivet blir historien om kolonisering, modernisering og fornorskning bare et fragment i en mye lengre historie. Steinformasjonen kan slik peke mot generasjoner av sjøsamisk tilstedeværelse. Den minner om de mange samiske offerstedene i dette historisk ladete kystlandskapet, som Abusdal, muligens av respekt, har latt være å fotografere.

Kanskje er det sjøsamiske å forstå som en kulturell understrøm – som bryter fram på bestemte steder og i bestemte situasjoner. Under glemselens overflate er sporene der, slik Abusdal synes å antyde i fotografiet av en ryggvendt skikkelse i gult oljehyre der hettens underlige form kan ligne den karakteristiske konturen av en samisk hornlue. Selv er fotografen opptatt av å unngå å fiksere bestemte meningsinnhold til bildene sine. Det han håper å oppnå er i stedet å åpne for samtaler – i et område der mange mener det ikke lenger finnes sjøsamisk arv.