Thorbjørn Berntsen, «leppa fra Grorud», har åpnet for en lederdebatt i Ap på grunn av den begredelige oppslutningen på meningsmålingene. Det får han ikke gehør for. Ingen ønsker seg en ny opprivende lederstrid. En ny leder er heller ingen garanti for framgang. Snarere kan det gjøre vondt verre. Det finnes rett og slett ikke miljøer i partiet som er tilstrekkelig stridslystne til å ta opp kampen for å bytte ut Jonas Gahr Støre bare åtte måneder før stortingsvalget i høst.
Etter katastrofevalget i 2019, der Ap fikk 24,8 prosent, og den påfølgende Giske-striden, har Jonas Gahr Støre sørget for å lappe partiet sammen så godt det lar seg gjøre. Det har betydd en slags venstredreining, med tettere bånd til fagbevegelsen og distriktene. Men Ap er ganske utmattet, og den legendariske valgkampmaskinen er rusten. Samtidig er det i liten grad noen åpen fløystrid i partiet.
Ap er en koalisjon, og det er nok av motsetninger i partiet. Etter kommunevalget for to år siden blusset det opp en åpen strid om veien videre. Byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen, som nå er lansert som lederkandidat av onkelen, Berntsen, var raskt ute og krevde at MDG måtte inkluderes i et framtidig rødgrønt regjeringssamarbeid. Han fikk raskt motbør av Fellesforbundets leder Jørn Eggum, som mente det var en «elendig idé». Johansen forsøkte også lenge å tone ned sentrum-periferikonflikten som har dominert norsk politikk de siste årene. Politisk var det Eggum som trakk det lengste strået.
Denne striden er foreløpig bilagt, men har gjenoppstått i en uenighet om hvordan Sp skal møtes. I distriktene og deler av fagbevegelsen, spesielt i industrien, ser man på Sp som en alliert. De mener en konfrontasjonspolitikk mot Sp vil skade mer enn det gagner. I andre deler av partiet, kanskje spesielt i Oslo, er ønsket om å «ta» Sp større. Jan Bøhlers overgang til «grunneierpartiet» har også satt sinnene i kok.
Likevel er disse motsetningene mindre uttalt i dag enn de var bare for et par år siden. Flere i Oslo-partiet har kanskje også kommet til en erkjennelse av at Ap ikke vil gjøre gode valg – heller ikke i hovedstaden – hvis det ikke appellerer til og har støtte fra de mange arbeidervelgerne.
«Når noen krever lederdebatt i Ap nå, må det heller ses som sorgarbeid»
Når Johansen nå er en mer aktuell kandidat til å overta som leder etter Støre, er det fordi han i mindre grad enn før framstår som en representant for «Oslo-linja» i Ap. Under koronakrisa har byrådslederen blitt en samlende politisk leder, med tillit i mange leirer. Etter at Trond Giske forlot rikspolitikken, er han også et av partiets beste og sikreste kort i debatter. Koronakrisa har gjort Raymond godt. Derfor kan han, hvis han vil, bli Aps neste partileder.
Men tida er ikke inne nå. Heller ikke dem som er kritiske til Aps asyl- eller oljepolitikk, flokker seg automatisk bak ham. Det er ikke opplagt at han vil representere et linjeskifte.
Én ting er å være byrådsleder i Oslo, der Rødt og MDG er store og Sp små (til nå), noe annet er det å lede partiet nasjonalt. «You stand where you sit», som det heter. Det er ikke sikkert at hans fanesak som partileder ville vært å gå i regjering med MDG, spesielt ikke hvis det hadde betydd å skyve Sp fra seg.
Alle forstår at en lederstrid bare måneder før valget er galimatias. Derfor kommer det ikke til å skje. Den eneste muligheten hadde vært hvis de mest innflytelsesrike i partiet hadde gått sammen om å kaste Støre, samtidig som de hadde en kandidat som Johansen klar i kulissene. Da ville det bare ha vært for LO-leder Hans-Christian Gabrielsen å gi Støre silkesnora. Så hadde han trukket seg. Da ville partiet også ha rukket å få Johansen inn på topp av Oslo-lista i stedet for Støre før fristen. En slik palassrevolusjon eller bøttekottrokade ville i tilfelle ha minnet om det som skjedde i Sverige i 2012, da Håkan Juholt trakk seg og Stefan Löfven ble valgt som ny sosialdemokratisk leder. Men forskjellene er også store. Sosialdemokratene var i fullstendig krig med seg selv, Juholt hadde store problemer med å lede partiet, og skandaleoppslagene florerte i mediene. Dessuten var det to år til valget – ikke åtte måneder.
Situasjonen i Ap i dag er en annen. Når noen krever lederdebatt nå, må det heller ses som sorgarbeid. Sp har stjålet sosialdemokratenes klær, og partiet sliter med å finne dem tilbake igjen.
Likevel har ikke Ap noe annet valg enn å løfte seg selv etter håret. Valgkamplaget må tømres sammen og sendes Norge rundt i rødmalte busser. Én mann alene, uansett hvor sprek eller seig han er, kan ikke sette de sosialdemokratiske hjertene i brann. Det er ingen grunn til å bite hodene av hverandre nå – så nær målstreken. En rødgrønn seier er i sikte.
STRENGERE: Norske fiskefartøy skal fra neste år ha elektronisk sporing. FOTO: NTB Cornelius Poppe
Fra neste år skal alle norske fiskefartøy, også de minste sjarkene, ha elektronisk sporing. Myndighetene vil vite når båtene drar ut på fiskefeltet, hva de fanger, hvor og når de leverer.
I fiskerihavnene blir det flere kontrollører også i helgene og om natta. Det vurderes også videoovervåking av mottaksanleggene.
Fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen presenterte i går nye planer for å stoppe fiskerikriminalitet.
– Vi skal ha sterkere kontroll med vår nasjonalformue. Høstingen må være bærekraftig om dette skal bli den evige ressursen som vi ønsker, sier han.
Myndighetene aksepterer ikke at både norske fiskere, samt organiserte utenlandske kriminelle, stjeler av fiskeressursene.
Statsråden nevnte ikke summer, men man antar at fisk verd opp mot én milliard kroner forsvinner fra fiskefeltene årlig, uten å bli registrert.
Stor datainnsamling
Ministeren innfører nå krav om sikker sporing og fangstrapportering fra alle fiskebåter. I Vardø skal dagens sentral for kystovervåking styrkes. Dette blir et viktig redskap for å skaffe identitet på de fartøyene som forsyner seg av krabbe- og fiskeressursene.
– Uten data om fiskeflåtens aktivitet står kontrollmyndighetene på bar bakke i kampen mot ulovlig fiske og omsetning, sier Ingebrigtsen.
Nå skal data samles inn via en sterk elektronisk satsing.
– Med obligatorisk sporing vil kontrollmyndighetene få fullt overblikk over den kommersielle fiskeflåtens bevegelser i sanntid. Det vil forebygge svarte landinger, brudd på sonebestemmelser og ulovlig fiske av andre fartøys kvoter, påpeker fiskeriministeren.
Da tiltaksplanen ble presentert, uttrykte statsråden stor bekymring over det som foregår.
– Seriøse industriaktører er i ferd med å bukke under på grunn av ulovlighetene. Vi må tenke nytt og samordne ressurser for å få stoppet fiskerikriminalitet, sier han.
Kontrollene intensiveres
I går ble et nytt internettbasert tipssystem innført, der alle som ser mistenkelige ting kan rapportere.
Hvert år skjer det rundt 200.000 landinger av fisk ved landets drøyt 400 fiskemottak. Under 2 prosent av disse landingene blir kontrollerte. Nå skal kontrollen intensiveres, både via Fiskeridirektoratets mannskaper og fartøyer, samt Kystvakten, Mattilsynet og andre offentlige organer.
Økokrim-sjef Pål Lønseth er glad for at det blir større kontroll av fangst, landing, bearbeiding og omsetning.
– Manglende data har til nå gjort vår etterforskning av kriminelle vanskelig. Trusselvurderinger viser at aktiviteten til utenlandske kriminelle nettverk øker. Dette er en trussel mot våre samfunnsgoder, sier han.
EN PERFEKT FORTELLING: Anklagene om samarbeid mellom Donald Trump og Vladimir Putin begynte allerede under valgkampen mot Hillary Clinton i 2016, og har hengt som et spøkelse over mye av den fire år lange presidentperioden til Trump. FOTO: KIRILL KUDRYAVTSEV, AFP/NTB KIRILL KUDRYAVTSEV
Det var onsdag ettermiddag i Washington D.C., og det satt en fremmed mann i kontorstolen til Nancy Pelosi. Han het Richard Barnett, kom fra Gravette i Arkansas og var en del av den mangslungne mobben som noen minutter tidligere hadde brøytet seg vei inn i kongressbygningen. Nå lot sekstiåringen seg avbilde med beina på bordet til ordstyreren i Representantenes hus. Før politiet jaget Barnett ut derfra, rasket han meg seg noe post og la igjen en lapp på skrivebordet hennes med det utvetydige budskapet «Vi vil ikke bøye av!».
Neste dag snakket Pelosi til det amerikanske folket. Gjennom et fargerikt munnbind anklaget hun president Donald Trump for å ha egget opp et «væpnet opprør» mot USA, og tok til orde for at han må fjernes fra embetet før han gjør mer skade.
Deretter tok anklagene en brå, men kanskje ikke helt overraskende vending. Pelosi hevdet at Trump egentlig var «et reint verktøy» for Russlands president Vladimir Putin. «Putins mål var å svekke synet på demokratiet i verden. Det er hva han driver med, og den som har gjort det mulig, har vært Trump», sa Pelosi.
Hun var ikke alene. Allerede mens dramaet pågikk, hadde flere av hennes partikollegaer kommet med lignende utspill på Twitter. Den tidligere Russland-ambassadøren Michael McFaul mente Trump hadde gitt «sin seineste, og forhåpentligvis siste, gave til Putin». Barack Obamas utenrikspolitiske rådgiver Ben Rhodes mente å vite at «dette var dagen Vladimir Putin hadde ventet på helt siden han måtte forlate Øst-Tyskland som ung KGB-offiser på slutten av den kalde krigen». Tidligere arbeidsminister Robert Reich, som i dag er professor på Berkeley, konkluderte ganske enkelt med at «Putin vant».
En fremmedfiendtlig konspirasjon
Så var vi altså der igjen. Etter fire år med etterforskninger, fire år med kongresshøringer og riksrettssaker og forskningsrapporter. Fortsatt er det ingen som har klart å finne bevis for at Donald Trump og hans team konspirerte med russiske myndigheter for å vinne presidentvalget i 2016. Tidligere FBI-sjef Robert Mueller etterforsket anklagene i to år, uten å ta ut noen tiltale. «Det viste seg at det ikke var mye i det. De ga Trump en stor gave», sa professor Noam Chomsky til Democracy Now i 2019.
Likevel fortsetter Demokratene å spille den samme melodien. Disse utbredte og udokumenterte påstandene blir ofte omtalt som «russiagate». Journalisten Matt Taibbi, som jobber med en bok om fenomenet, har kalt det «denne generasjonens masseødeleggelsesvåpen» – en referanse til de fabrikkerte påstandene om at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, noe som ble brukt som påskudd for invasjonen av Irak.
Den berømte Russland-eksperten Stephen F. Cohen, som døde i fjor, omtalte det som «den verste og (med tanke på mangelen på faktiske bevis) mest villedende politiske skandalen i amerikansk historie».
Selv mer uttalte kritikere av Putins Russland har etter hvert følt behov for å slippe mer fornuft inn i samtalen. En av dem er journalisten og forfatteren Masha Gessen, som blant annet har skrevet en bok med undertittelen «Hvordan totalitarismen gjenerobret Russland». I et essay i New York Review of Books kaller hun ideen om samrøre mellom Trump og Putin «en fremmedfiendtlig konspirasjonsteori» som har blitt omfavnet «i forsøket på å fjerne en fremmedfiendtlig konspirasjonsteoretiker fra makta».
Dette har selvfølgelig spilt rett inn i hendene på Trump-tilhengerne. Hvorfor – kan de nå spørre – skal de ta oppfordringer om å akseptere valgresultatet fra de samme menneskene som forrige gang hevdet at valget var kuppet – av Vladimir Putin?
En komplett bløff
Detaljene er som hentet fra en spionthriller: Vi har fått servert de villeste historier, fra at russerne skulle sitte på kompromitterende filmer av Donald Trump med prostituerte på et hotellrom i Moskva, til at teamet hans skal ha blitt lovet gullkantede økonomiske avtaler hvis de hevet sanksjonene mot Russland.
Det eneste problemet er at veldig lite av det stemmer, skal vi tro Oliver Boyd-Barrett, professor emeritus i journalistikk ved State Polytechnic University i California. Han har skrevet boka «RussiaGate and Propaganda – Desinformation in the Age of Social Media» (2020). Konklusjonen, som han mener er blitt ytterligere forsterket siden boka kom ut, er at det hele bare er en «stor bløff».
En av grunnene til at fortellingen likevel har fått så stort gjennomslag, ifølge Boyd-Barrett, er at både Demokratene og etterretningstjenestene har interesse av å holde den i live. I en e-post til Klassekampen minner han om lekkasjen av mer enn 19.000 interne e-poster fra Det demokratiske partiets nasjonale komité (DNC) i juni 2016. De viste at partiledelsen aktivt hadde forsøkt å motarbeide Bernie Sanders’ sjanse til å slå Hillary Clinton i det forestående primærvalget. Innholdet lot seg ikke bortforklare, men Clinton-kampanjen kontret med at russiske hackere hadde stjålet e-postene og lekket dem for å tjene valgkampen til Donald Trump.
«Clinton-kampanjen godkjente angivelig russiagate-fabelen fire dager etter at Wikileaks publiserte DNC-e-postene i et forsøk på å distrahere befolkningen fra bevisene i dem», skriver Boyd-Barrett.
SÅRET: Nancy Pelosi, taleren i Representantenes hus, mente kongresstormingen var «den største av alle gavene» Trump hadde gitt Putin. FOTO: J. SCOTT APPLEWHITE, AP/NTB Jacquelyn Martin
Dette er et av de mest omstridte spørsmålene i sakskomplekset. En annen russiagate-kritiker, britiske Mark Galeotti, mener det var russiske myndigheter som sto bak lekkasjen, ikke for å hjelpe Trump like mye som for å gjøre livet surt for Clinton. Galeotti er ekspert på russisk etterretning og hevder de også spredde desinformasjon før valget, dog «i relativt liten skala». Det Galeotti og Boyd-Berrett er enige om, er at omfanget og effekten er kraftig overdrevet, og at det neppe hadde innvirkning på valgresultatet.
– Betydningen av meldingene som ble resirkulert av noen russiske kontoer med få følgere, var mikroskopisk sammenlignet med betydningen av de ekstremistiske meldingene som ble spydd ut fra store nyhetsmedier i Amerika, sier Galeotti.
Da Trump gikk hen og vant, kastet det liberale USA seg over fortellingen om russisk innblanding. Galeotti mener dette ble et «emosjonelt alibi» som hjalp dem å bortforklare at de hadde mistet kontakt med store deler av folket, som Hillary Clinton i et valgkamparrangement hadde omtalt som en «forkastelig gjeng».
– Det som er så farlig med hele russiagate-fortellingen, er at det har gitt Det demokratiske partiet en unnskyldning til ikke å forholde seg til de menneskene Hillary Clinton omtalte som «forkastelige». De avskriver dem som lurt av Kreml, sier Galeotti.
En form for hybris
De siste fire årene har denne fortellingen bare vokst, til tross for at de fleste påstandene enten er tilbakevist eller forblir ubekreftet. Enkelte Twitter-brukere omtaler fenomenet med emneknaggen #blueanon, en sammensetning av Demokratenes partifarge (blå) og konspirasjonsteorien Q-anon, som er utbredt blant mange Trump-tilhengere. Antydningen er at dette er en liberal versjonen av den samme mentaliteten.
Kanskje var det som utspilte seg forrige onsdag, den unngåelige kulminasjonen av disse mekanismene. Samtidig som Q-anon-tilhengere romsterte rundt på kontoret til Nancy Pelosi, eksploderte Twitter med kommentarer om hvor fornøyd Putin var og bilder av Putin som smilte fornøyd eller skålte med sin kinesiske kollega Xi Jinping. Disse meldingene frustrerte Nina Jankowicz, som er ekspert på desinformasjon ved Wilson-senteret i Washington D.C.
«Man gjør alt for å slippe å se seg selv i speilet og anerkjenne noen svært ubehagelige sannheter om landet vårt»
— NINA JANKOWICZ, TIDLIGERE RÅDGIVER FOR HILLARY CLINTON
– Det er en del av en større trend, der man gjør alt for å slippe å se seg selv i speilet og anerkjenne noen svært ubehagelige sannheter om landet vårt, sier Jankowicz.
Heller ikke hun er en åpenbar kandidat til å kritisere fokuset på russisk innblanding. Jankowicz har både rådgitt valgkampanjen til Hillary Clinton og vitnet foran Senatet om temaet. Hun er også forfatter av boka «How to Lose the Information War», der hun undersøker erfaringene med russisk desinformasjon i fem land i den tidligere østblokka.
Hovedbudskapet til Jankowicz er imidlertid at dette aldri skjer i et vakuum. Det eneste Russland gjør, mener hun, er å nøre oppunder allerede eksisterende konflikter. Derfor kan desinformasjon bare kontres ved å ta tak i de reelle samfunnsproblemene, som rasisme og sosial ulikhet. Fokuset på russisk innblanding blir bare en beleilig bortforklaring.
– Det vil være helt uansvarlig å ikke se seg selv i speilet og anerkjenne de problemene knyttet til sosiale forhold og sosiale medier som toppet seg på en ganske forutsigbar måte denne uka. Det hadde ingenting med Russland å gjøre, sier Jankowicz.
Hun sier at det derfor «knuste hjertet hennes» å se reaksjonene i sosiale medier, særlig hysteriet over at det var to russiskspråklige personer blant de arresterte. Det viste seg å være en mor og datter med bakgrunn fra Moldova.
– Det er en form for hybris, en følelse av at ingenting galt som skjer her, er vår egen skyld. Man synes å mene at amerikanere bare er et velmenende folk, og at dette derfor ikke kunne få en voldelig og hatefull slutt, til tross for at det er det vi har advart om i fire år, sier Jankowicz.
No-platforming
Foreløpig er det lite som tyder på at episoden vil lede til mer refleksjon rundt disse problemstillingene. Det liberale USA er isteden på krigsstien mot Trump og tilhengerskaren hans, og Silicon Valley står klare til å hjelpe. Titusenvis av er allerede kastet ut av Twitter. Den krypterte meldingsappen Parler, en favoritt blant Trump-tilhengerne, er stengt.
De finnes imidlertid alternativer. Da Trump-tilhengerne valset gjennom Kongressen, la for eksempel flere av dem ut bilder på den «russiske» meldingstjenesten Telegram. Det var blant annet noen fotografier fra innsida av kontoret til Pelosi, der man kunne se at inntrengerne hadde fritt innsyn i innboksen på datamaskinen hennes. For den norske utenriksjournalisten Tove Gravdal var det mest oppsiktsvekkende likevel at bildene var delt nettopp på Telegram. Gravdal skrev på Twitter at dette «understreker hvor mye hjelp Trump har fått fra Russland til å innføre autokrati i USA».
Telegram er riktignok grunnlagt av en russer, men drives i dag fra Dubai og har 500 millioner brukere. Appen er blant annet svært populær blant demokratiforkjempere i flere av de gamle sovjetstatene. Hvordan Trump-tilhengernes bruk av denne samme appen skulle understreke noe som helst? Det gjenstår det, som så mye annet i denne saken, fortsatt å få et fornuftig svar på.
