Man burde sett det komme allerede under Festspillene i Bergen i 2009, da teaterduoen Vinge/Müller skal ha fått flere publikummere til å storme ut av Skatehallen og kaste opp. Synet av Vegard Vinge som tisset i sin egen munn falt ikke i smak hos alle, og allerede den gang kunne man høre det rasle i sablene merket «skattepenger», «eldreomsorg» og «sykehuskø». Særlig etter at Bergensavisen kunne «avsløre» at Vinge/Müllers versjon av «Vildanden» hadde kostet 8443 kroner per tilskuer.

Men det var først i desember i fjor, drøye ti år seinere, at opprøret mot kunstnerduoen og deres kolleger på det frie scenekunstfeltet for alvor tok plass i norsk offentlighet – og fant veien inn på Stortinget. Det skjedde etter at den anonyme Facebook-kontoen Sløseriombudsmannen publiserte et 44 sekunder langt klipp fra den tolv timer lange Vinge/Müller-oppsetningen «John Gabriel Borkman» (2012). I klippet ser vi Vinge sprute maling ut av rumpa og ned på et lerret – «Jackass» møter Jackson Pollock – og reaksjonene lot selvsagt ikke vente på seg.

Nettavisen leverte overskriften «Spruter maling ut rumpa – får 37 millioner i kunststøtte», med henvisning til at duoen har vært tildelt Kulturrådets basisstøtte for frie scenekunstgrupper siden 2011. Snart ilte Senterpartiets Ola Borten Moe til og kalte tildelingen et sykdomstegn, og flere klipp fra det frie scenekunstfeltet gikk viralt. Henriette Pedersen fikk en av sine forestillinger beskrevet som å «plaske i en pøl av sæd», mens koreograf Mia Habib anmeldte nettstedet Resett etter at kommentarfeltet der rant over av rasistisk hets.

2019 ble til 2020, men debatten om Kulturrådets sløseri ble med oss inn i det nye året. I januar stilte Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Silje Hjemdal skriftlig spørsmål til den nykronede kulturministeren Abid Raja (V) om hva han vil gjøre for å sikre at Kulturrådet forvalter offentlige midler på en forsvarlig måte. Og ikke overraskende rykket Odd Nerdrum ut i Dagbladet og krevde millionbeløpet overført til ham i stedet.

At Fremskrittspartiet og Nerdrum ikke bejubler nybrottsarbeid på scenekunstfeltet, er knapt noe å heve øyenbryn over. Og det skal sies at jeg selv, i øyeblikk av irritasjon og klaustrofobi i teatersalen, har tenkt om et titall forestillinger at de har vært tid og penger ut av vinduet for absolutt alle involverte – Kulturrådet inkludert. Men som Vegard Vinge sa til Klassekampen i mars: «Jeg ser på sløseri som en bra greie. Vigelandsparken er sløseri, Kölnerdomen var 650 år med byggesløseri, pyramidene var sløseri.»

For det kan synesselvsagt, men det høye konfliktnivået gjør det nødvendig å minne om følgende: Man er nødt til å kaste bort penger på dårlig, ja faktisk helt elendig kunst som ingen ser og ingen liker. Om man skal ha bevegelse i kunstfeltet, trenger man rom – både fysiske rom og handlingsrom – der kunsten kan foraktes og forkastes av både dem som ser den og dem som bare hører rykter om den, og det uten at kunstneren risikerer å gå konkurs.

For selv om unntaksåret 2020 har vist oss det motsatte, trenger sjelden kulturen som allerede elskes av folket, drahjelp. Og selv om en julekonsert med Kurt Nilsen kan sette dype spor i et enkeltmenneske, vil den neppe sette dype spor i vår kulturhistorie.

La oss ta Vinge/Müller. 37 millioner kroner har teaterduoen fått for å lønne sine skuespillere og produsere sine forseggjorte forestillinger over snart ti år. Til sammenlikning mottar norske scenekunstinstitusjoner, operaer og symfoniorkestre til sammen 2,6 milliarder kroner bare i neste års statsbudsjett. At også dette er velinvesterte skattekroner som gir hele Norge minneverdige (og forglemmelige) kunstopplevelser, er åpenbart. Og selv om det tas stor kunstnerisk risiko også der, er det, med respekt å melde, sjelden innenfor institusjonens trygge vegger at de helt store omveltningene skjer – selv om deres omfavnelse og videreutvikling er nøkkelen til et faktisk paradigmeskifte.

Nå er det selvsagt for arrogant å bastant hevde Vinge/Müllers status som høne eller egg, eller hvordan dette nå var, men én ting er sikkert: Mye norsk teater har etter Vinge/Müller ofte sett påfallende vinge/müllersk ut. Og det er kanskje ikke så rart, med tanke på at få norske kompanier har høstet så stor anerkjennelse internasjonalt som dem. I Tyskland, der duoen har holdt til de siste 18 årene, er de bredt anerkjent som et av Europas mest toneangivende kompanier. I en påfallende kontrast til påstandene om sykelig sløseri er Vinge/Müller her blitt omtalt som en «sensasjon».

Så er det neppe alle som ønsker denne akselererte arven fra tysk regiteater inn i våre hellige teatersaler. Men alternativet til å ha et fritt, eksperimentelt felt å hente impulser (og talenter!) fra, kan i ytterste konsekvens bli å la teatret stå på stedet hvil, å spille «John Gabriel Borkman» på en titteskapsscene der den fjerde veggen står støtt. Og jo da, når man ser Kai Remlov vifte med tissen i tyske Sebastian Hartmanns «Ibsenmaskin», eller man må lide seg gjennom den n’te forestillingen der det radikale grepet ligger i at en Ibsen-karakter har byttet kjønn eller legning, kunne vi alle ønske oss en adapsjon der tekst og sceneanvisninger er fulgt slavisk.

Men enn så lenge må vi ikke velge mellom klassiske oppføringer av «Hedda Gabler» og Vinge/Müllers eksplosive Ibsen-tolkninger. Man kan faktisk få i pose og sekk – gitt at det er flere deilige skattekroner igjen å sløse etter at både store og små kulturaktører har fått intravenøs næring fra statskassa gjennom store deler av koronaåret 2020. Men det kommer nok noe godt ut av det også, skal dere se. Kanskje de rike må betale mer skatt.