Det er utruleg bakstreversk å skulle løfta eit enkeltindivid tolv etasjar opp i lufta gjennom å kalla ein bygning opp etter hen. Det er langt frå ein nøytral handling, og på universitetet er namna som skal representera universitetshistoria og dei opphøgde typane me skal strekka oss etter følgjeleg den eine mannen etter den andre, som kjem frå dei beste og nest beste samfunnslag. (Gratulerer til UiO med å ha fått på plass eit par kvinnenamn òg, som Kristine Bonnevie frå den velståande Bonnevie-slekta, ein herleg representant for den gjengse kvinne anno 1900. Dreiv ikkje ho forresten på og leita etter ein samanheng mellom «rase» og intelligens? Spør for ein ven.)
To på topp: På slippkonsert i fabrikkhallen, for den aller første felles plateinnspillingen med Knut Buen og Sigmund Groven.
Hjemklang
Vi dro til Rjukan for et sjeldent møte med og mellom to ikoner og tradisjonsbærere, Knut Buen og Sigmund Groven. Midt i verdensarven – og innlandets mest intense klangkammer.
Han trampa litt mer i kveld enn han gjorde på plata, Knut Buen med spelemannsfoten sin. Vi sitter noen etasjer opp langveggen i fabrikkhallen, i Norsk Hydros gamle kraftstasjon på Vemork i Telemark. En hall som er sertifisert Verdensarv via Unesco, og sentral del av Norsk Industriarbeidermuseum og tilhørende Verdensarvsenteret Rjukan-Notodden industriarv. Høgtidshallen, ble den omdøpt til av Buen under innspillingen han og Sigmund Groven gjorde her tidligere i år, senseptemberslippet «The Sound of Telemark» (Grappa). Som bærer preg av å være innspilt i en veritabel klangkatedral, der hver tone visstnok henger i luften i drøye femten sekunder. En overdådig gjenklang i nabolaget til Emmanuel Vigelands merkverdige mausoleum i hovedstaden, men dette er ikke og har aldri vært noe gravkammer, heldigvis heller ikke for tradisjonene Buen og Groven tok med seg inn hit. Klangen er dynamisk og levende, enda mer i levende live. Der foten kommer inn, den som så vidt anes på plata, på de mer rytmiske innslagene.