Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Mindre norske forlag danker ut forlagsgigantene i kampen om statlige støttekroner for sakprosa:

Småforlag med storeslem

GOD UTTELLING: Fire av de fem påmeldte titlene til forlaget Manifest er blitt kjøpt inn av Kulturrådet hittil i år. Forlagssjef Kamilla Simonnes mener likevel at ordningen er for lite forutsigbar.

Norske småforlag får kjøpt inn vesentlig flere bøker enn de store forlagskonsernene. – Vi bruker mye tid på hver enkelt utgivelse, sier forlegger i Manifest.

– Vi er opptatt av god redaksjonell kvalitet og prioriterer å bruke mye tid på hver enkelt bokutgivelse, sier Kamilla Simonnes, forlagssjef i Manifest.

I tolv år har Kulturrådet hatt en egen innkjøpsordning for ny norsk sakprosa. Ordningen garanterer forlagene et minstesalg på 773 eksemplarer av hver bok som blir innkjøpt.

Med andre ord er det en lukrativ ordning for de forlagene som får en eller flere av sine titler innkjøpt.

En telling Klassekampen har gjort, viser at det er de små forlagene som hittil i år har gjort det best på innkjøpsstatistikken. Samtidig kommer mange av de største forlagene dårlig ut.

Vil utvide rammene

Det lille forlaget med hjertet på venstre side, Manifest, har så langt kommet gjennom innkjøpsordningens nåløye tre av fire ganger i år.

De tre innkjøpte bøkene er Mímir Kristjánssons «Martin Tranmæls metode», Marte Stubberød Eielsen «Pillen. Historien om 1900-tallets viktigste oppfinnelse» og Anja Sletteland og Kristin Skare Orgerets «Giskesaken og hvordan vi får #metoo tilbake på sporet».

Bjørn Smith-Simonsen

Forlagssjef Kamilla Simonnes understreker den økonomiske betydningen av innkjøpene.

Et vedtak om innkjøp av en sakprosabok for voksne gir 157.000 kroner til forlaget. I tillegg kommer forfatterroyaltyen på 87.000 kroner.

– Hvor mange innkjøp budsjetterer Manifest med?

– Problemet med innkjøpsordningen for sakprosa er at det er vanskelig å vite hva som blir kjøpt inn. Da er det heller ikke lett å budsjettere.

Simonnes mener bibliotekene går glipp av mange gode sakprosabøker slik situasjonen er i dag.

– Mye av det som blir avslått, fortjener plass i bibliotekhyllene. Skal vi sikre mangfold og god tilgjengelighet av sakprosa i Norge, vil det være gunstig å utvide rammene til ordningen.

Statistikken tar utgangspunkt i påmeldte bøker som er behandlet.

80 prosent innkjøp

De to småforlagene Pax og Dreyers Forlag har spesialisert seg på utgivelser innen faglitteratur og sakprosa. I år har også begge to fått god uttelling på den statlige støtteordningen for sakprosa.

For eksempel har Dreyer hittil i år meldt åtte titler på ordningen, hvor fem av dem er blitt innkjøpt. Pax har på sin side meldt på fem titler og bare fått ett avslag.

Også flere av de andre mindre forlagene i Norge kan skilte med en innkjøpsprosent på over 50 prosent.

Til sammenlikning kan storforlagene Aschehoug og Cappelen Damm bare skilte med en innkjøpsandel på henholdsvis 11 og 24 prosent.

Bjørn Smith-Simonsen, som er forlagssjef i både Pax og Dreyer, påpeker at det svinger mye fra år til år, men medgir samtidig at det akkurat nå er en tendens til at de små forlagene får god uttelling hos Kulturrådet.

«Her på bruket går ofte ting på halv tolv, men vi har stor nærhet til prosjektene våre»

BJØRN SMITH-SIMONSEN, FORLAGSSJEF I PAX OG DREYER

– Vi burde sikkert legge mer vekt på hva leserne vil ha, men vi foretrekker å gi ut de bøkene vi i redaksjonen selv liker. Da kommer det ofte også bedre bøker ut av det.

– Dere bruker kanskje mye tid på hver enkelt utgivelse?

– Det er ikke slik at vi er mer profesjonelle enn andre. Snarere tvert imot. Her på bruket går ofte ting på halv tolv, men vi har stor nærhet til prosjektene våre, og det tror jeg er viktig, sier Smith-Simonsen.

Viser til nedbemanninger

Merete Røsvik, redaktør for tidsskriftet Prosa, er overrasket over den gode innkjøpsprosenten til de små forlagene.

– Det er en veldig god statistikk for dem, men funnet kan jo skyldes tilfeldige variasjoner fra år til år, sier redaktøren.

At de store forlagene kommer så dårlig ut, ser Røsvik likevel i sammenheng med økende arbeidspress i de store forlagsredaksjonene.

– Ansatte i de store forlagskonsernene, som Cappelen Damm, møter nok større krav om lønnsomhet, sier Røsvik, som forteller at dette temaet blir tatt opp i det nye nummeret av Prosa.

Røsvik viser til at redaksjonene i stor grad kjøper tjenester av eksterne frilansere, også til manusredigering.

– Men mange utgivelser og lite tid til oppfølging kan det gå utover kvaliteten. De små forlagene derimot satser mye på få utgivelser.

Høsten 2018 ble det kjent at Cappelen Damm skulle kutte mellom 20 og 30 prosent av sine årlige sakprosautgivelser, noe som førte til nedbemanninger.

I fjor varslet også Vigmostad & Bjørke en slanking av sakprosastaben.

– Begynner forlagenes kuttpolitikk å vise seg på innkjøpsstatistikken?

– Det kan være. Det må jo gå utover noe når redaksjonene mister ressurser og samtidig møter høye produktivitetskrav, men de store forlagene gir selvsagt også ut mye sakprosa av høy kvalitet.

Satser fortsatt

Forlagsgiganten Cappelen Damm har foreløpig bare fått 5 av 21 påmeldte sakprosabøker innkjøpt av Kulturrådet. Forlagssjef Knut Ola Ulvestad mener imidlertid det er altfor tidlig å gjøre opp status.

– Dette blir litt som å stoppe opp og diskutere tida etter 400 meter når man skal løpe 800 meter, sier han og peker på at vurderingsutvalget mot slutten av året har tradisjon for å endre noen av avslagene til innkjøp dersom budsjettet har rom for dette, sier Ulvestad, som forteller at mellom fire og fem årsverk forsvant da forlaget i fjor kuttet i sakprosaredaksjonen.

– Har dere trappet ned satsingen på sakprosa?

– Nei, tvert imot. Mye av tittelreduksjonen er knyttet til hobby- og reisehåndbøker. Når det kommer til den delen av sakprosafeltet som er relevant for innkjøpsordningen – som memoarer, biografier og så videre – er satsingsnivået høyere enn før.

Git: master, Env: production, Sanity: production