Jo Freeman, en 25 år gammel aktivist og student ved Berkeley i California i USA, hadde haiket rundt i Europa i flere uker da hun ankom Oslo seint i august for 50 år siden. Hun hadde kort hår med en sjarmerende skeiv, selvklippet lugg, kraftig brilleinnfatning og sekken full av hefter og bøker som spredte et nytt budskap – feminismens budskap. På veien gjennom Europa hadde hun overnattet i studentkollektiv og på stuegulv, og truffet feminister og radikale i leiligheter og seminarrom. Hun hadde diskutert, fortalt og drøftet. Nå sto hun på podiet i en forelesningssal på Blindern i hovedstaden i et skrint og gammelmodig land langt nord på kartet – et land med 700.000 husmødre og en nærmest ikke-eksisterende kvinnebevegelse – og kikket ut over dem som hadde møtt opp.

De radikale bevegelsenes tiår

Den lille gjengen av småbarnsmødre og studenter som hadde invitert henne hit, hadde håpet å samle nok interesserte til å danne små diskusjonsgrupper i etterkant. Ambisiøst nok hadde de holdt av det aller største auditoriet, med over 600 plasser, og forberedt seg godt: De hadde pepret Blindern med plakater, invitert pressa, og i Arbeiderbladet samme dag hadde de rykket inn en kort annonse: «HUSK: Det er i kveld kl. 19.30 at Jo Freeman fra Women’s Liberation Forum taler på Universitetet i Oslo om NYFEMINISMEN I USA OG I EUROPA.»

Noen må åpenbart ha fått dette med seg. I salen der Freeman sto, hadde det møtt opp flere enn det var plass til. Det var tv-kameraer og pressefolk, og oppover amfiet var seteradene breddfulle. Det satt folk i trappene, det sto folk ved inngangen, noen voksne, mange unge. Noen få menn, men et overveldende flertall av unge kvinner.

Velkommen til 1970, en tid da jorda tilhører mannen og der ord som pappaperm, kvinnelige statsministere og lesbiske prester knapt er uttalt på norsk – det er tulleord med klang av en usannsynlig, nesten utopisk framtid. Hvis du havner i uløkka, kan en legenemd vurdere at du må bære fram barnet. Hvis du får barn, er det bare å gi opp yrkesambisjonene, for det fins knapt barnehager. Hvis mannen din er voldelig, har du ingen steder å gå.

Men tidene skifter, og få tiår i vår nære historie illustrerer et skifte bedre enn nettopp 1970-tallet. De store sosiale bevegelsenes tiår er fullt av milepæler og gjennomslag: Fredsbevegelsen vokste, EF-motstanden vokste, radikale bevegelser fosset fram. Her er likevel et påfallende paradoks: Vi kjenner ml-politikerne, fagforeningskjemper og de radikale høvdingene, mange av dem er blitt kjente, framtredende skikkelser i norsk samfunnsliv. Men var det ikke feministene som i aller størst grad forandret Norge? Hvor godt kjenner vi dem?

En landsomfattende bevegelse

Etter møtet med Jo Freeman inneholdt listene som lå framme 80 navn som skulle organiseres i grupper. Spoler vi fire år fram i tid, var det blitt 5000. Fire år etter dette var det 20.000 i 8. marstog i Oslo. Det fantes nyfeministiske grupper over hele Norge: Trondheim, Bergen, Vadsø, Porsgrunn, og mange fler.

På de neste sidene møter du fem av dem som både endret sine egne liv, og våre, da nyfeminismen ankom Norge i et auditorium 6. september 1970.

RAGNHILD HALVORSEN

Den radikale legen

• – Møtet med Jo Freeman var overveldende. Magisk.

50 år etter Freemans besøk sitter Ragnhild Halvorsen, nå 79 år gammel, i en romslig, lys leilighet over Akerselva på Sagene i Oslo og tenker tilbake til kvelden i det breddfulle auditoriet på Blindern. Samme morgen som vi treffer henne, har hun vært i en demonstrasjon i regi av Amnesty foran den saudiarabiske ambassaden. Nå serverer hun kaffe og prøver å huske hva det var Freeman la fram i auditoriet den gangen.

Halvorsen var 29 år i 1970 og ganske nylig ferdig utdannet lege. Hun hadde vært nyfeminist i flere måneder allerede og tilhørte den aller første nyfeministiske gruppa «Blid, men beinhard», kalt BB-gruppa.

– Jeg husker faktisk ikke helt hva Freeman sa, bare at det var en åpenbaring. Og at det var så vanvittig mange som kom. Så mange kvinner! Vi hadde ikke hatt anelse om hva det var vi var med på å starte.

Kvinnene i BB-gruppa hadde samlet seg på initiativ av ernæringsfysiologen Elisabeth Helsing, som hadde vært med på å starte Ammehjelpen to år tidligere. Og i ukene som fulgte etter møtet med Jo Freeman, organiserte de og stablet sammen nye, små bevisstgjøringsgrupper i ett kjør. 30 nye grupper så dagens lys den høsten, Halvorsen bisto ved oppstarten av flere av dem.

Den personlige erfaringen

Etter inspirasjon fra amerikanske feminister i Women’s Liberation var det bevisstgjøring i små grupper som var metoden. Kvinnenes personlige livserfaringer var hjørnesteinen og motoren for det feministiske engasjementet som vokste fram. De skulle sette ord på livet sitt, få øye på de undertrykkende strukturene og omsette sinnet til handling. Det eneste som var fastsatt på forhånd, var tidspunktet for når de begynte og avsluttet. Samtalene skulle ikke flyte ut. Det ble som oftest servert te og tørre kjeks.

– Når man møtes på den måten, er det greit å ha noe å holde i. Ofte ble samtalene veldig personlige, men vi visste at det som ble delt i gruppa, ble værende innenfor gruppa. Alle fikk snakke om seg og sitt, og vi lærte ikke bare å snakke – det var også en øvelse i å lytte.

Feministisk oppvekst

I motsetning til mange av de andre som gikk inn i nyfeminismen med krum hals for 50 år siden, hadde Ragnhild Halvorsen fått kvinnesaken inn med morsmelka. Hun hadde vært opptatt av kvinnespørsmål hele livet – og hadde da også en mor som het Ebba Haslund.

– Mor var veldig opptatt av kvinnesak, selv om hun absolutt sto på husmoras side og var opptatt av å oppgradere kvinnen som arbeidet hjemme. Men hun var veldig opptatt av utdannelse, økonomi og at kvinnen skulle stå på egne bein. Samskatten var en viktig sak for henne. Du vet, med en gang kvinnens lille inntekt ble lagt på toppen av mannens, så økte skatten. Det skulle ikke lønne seg for kvinnen å jobbe.

Samskatten ble gradvis avskaffet i 1959 etter initiativ fra Norsk kvinnesaksforening. Nye saker å ta fatt på var det likevel nok av.

Kvinne, kjenn din kropp

Som ung, nyutdannet lege kom Halvorsen inn i en tung og hierarkisk mannsverden. Hun fikk ofte rollen som den ene kvinnelige legen i abortnemndene. I møte med kvinnelige pasienter ble hun slått av hvor lite kunnskap mange av dem hadde om egen kropp og anatomi. Prevensjon skulle man ikke snakke om, ikke menstruasjon eller underlivsproblemer heller.

Da hun jobbet som prevensjonsveileder på Grünerløkka helsestasjon tidlig på 1970-tallet, så hun at uvitenheten var stor.

– For oss som var unge den gangen, var frykten for å bli gravid det som lå aller fremst i skallegropen. Kvinnene visste lite om helt grunnleggende ting ved sin egen fysiologi.

Dette ble et prosjekt for Nyfeministene: De oversatte, tilpasset og ga etter hvert ut boka «Kvinne, kjenn din kropp», og i det feministiske bladet Sirene svarte Halvorsen på spørsmål fra leserne under spalta «Vårt besværlige underliv».

Blide og beinharde

Møtene og virksomheten i BB-gruppa munnet ut i små og store aksjoner. De kunne ringe på en stillingsannonse som fritt annonserte med ulik lønn for menn og kvinner og kjefte dem huden full for lønnspraksisen, og de kunne komme stormende inn med plakater på kontoret til den kristne overlegen på Aker sykehus, som blant annet var kjent for å tvinge abortsøkende kvinner til å høre fosterets hjertelyd. Denne siste aksjonen skjedde i 1971 og fikk brei dekning i pressa. Pressa var viktig – spesielt Dagbladet.

– «Blid, men beinhard» – hvorfor het dere det?

– Feminister ble jo sett på som mannshatende, og dessuten var de stygge. Det var bare for å angripe det. Og for å vise at vi ikke var noen pusekatter. Vi var nemlig ikke det.

LIV TURID RØVIK

Sveiseren

• Noen av nyfeministene kom fra borgerlige Høyre-hjem, men hadde fått med seg et hamrende hjerte for kvinnesaken. Noen var husmødre og småbarnsmødre som ville ut av isolasjonen, og noen var ambisiøse studenter med tunge posisjoner i norsk samfunnsliv foran seg.

Liv Turid Røvik har en annen historie. I hennes liv er det særlig tre ting som har formet feministen som våknet i henne: en oppvekst på barnehjem, en ufrivillig graviditet som enslig i ungdomsårene, og til slutt: yrkeslivet som sveiser og tillitsvalgt.

– En av de andre nyfeministene jeg kom på bevisstgjøringsgruppe med, hadde på seg pels da jeg traff henne første gang. Jeg skjønte ingenting da hun kom inn, hva i all verden skal den dama her? Selv satt jeg i secondhand militæruniform, sier hun og ler høyt.

– Det var store kontraster, og hun i pelsen viste seg å ha et helt fantastisk skråblikk. Å møte nyfeministene, Birgit Bjerck og de andre studentene, det var utrolig. Jeg sugde til meg alt de sa, sier Røvik.

En pappa i Sosialdepartementet

Selv ble hun født med andre kort på handa. Vi møter Røvik i en leilighet på Mysen i Indre Østfold med utsikt mot åser og jorder, og hun både ler og gråter, av og til om hverandre, når hun forteller om den spesielle oppveksten på institusjon i etterkrigstida, tida da kjernefamilien var på sitt helligste.

Hun vokste opp i Molde, der hun ble brakt til Symra barnehjem allerede som nyfødt. Barndommen ga henne naturlig tilskuerplass til nøden og fattigdommen som fortsatt fantes i Norge i femtiåra. En gang kom det bud til barnehjemmet om at det lå noen nyfødte trillinger på havna. De var blitt sendt i en fiskekasse med Hurtigruten fra Vesterålen, og alt som sto var «til Symra barnehjem» på en lapp. To av de tre hadde alvorlige fødselsskader.

– Sånn var det den gangen. Og du vet, det var bare kvinnfolka som fikk unger. Det var kvinnfolkas problem, og det var kvinnfolka som fikk ordne opp. Mannen hadde ingenting med sånt å gjøre, sier Røvik.

Slikt fikk de med seg. Nøden som omga dem til tross: Det var et godt barnehjem, først og fremst omgitt av optimisme og pågangsmot, og med et sterkt samhold, forteller hun.

Barneflokken telte 30 stykker, og barna på Symra hadde en drøss med «mødre» – stabile omsorgspersoner, standhaftige kvinner og livlige barnepleiestudenter. I Sosialdepartementet var den gniene pappaen – det var der pengene kom fra, det visste de, alle sammen. Barnehjemmets bestyrerinne het bare søster Ingeborg, og når hun så behov for det, tok hun bussen til Åndalsnes og natt-toget til Oslo og troppet opp i departementet morgenen etter for å legge fram det hun mente de hadde krav på. Hun formulerte seg gnistrende klart, utnyttet hver krone til barnas beste og holdt styr på flokken med klokskap og omsorg. Søster Ingeborg ble Røviks store forbilde i oppveksten. For noen år siden skrev hun et innlegg til Romsdals Budstikke med forslaget om å kalle opp ei gate etter henne.

– Det ble ikke noe av det. Da jeg vokste opp visste alle i Molde hvem søster Ingeborg var, hun var et utrolig menneske. Men jeg synes ikke arbeidet hun og de andre gjorde, er blitt sett og verdsatt av ettertida.

I uløkka i hovedstaden

Som 19-åring flyttet Røvik til Oslo. En dag forsto hun at hun var blitt gravid, og det var klart for henne at hun ikke ville gifte seg.

– Offisielt hadde jeg havnet i uløkka, sier hun.

Den siste tida før fødselen lå hun på Sebbelows stiftelse i Lovisenberggata i Oslo, et hjem for ugifte mødre. På biblioteket hadde hun lånt bøker av seksualopplyseren og sosialisten Elise Ottesen-Jensen, bøker om familieplanlegging og viktigheten av at kvinner skulle forstå sin egen kropp og seksualitet.

«De første fem årene i nyfeministbevegelsen vil jeg beskrive som rein eufori»

— BIRGIT BJERCK

– Det er kanskje rart, men i den situasjonen var det som balsam for en ulykkelig sjel. Hun var en sånn kvinne som sto på for noe, som kastet seg ut i det. Jeg ble helt forelska i de bøkene og i Ottesen-Jensen. Jeg så noe av søster Ingeborg i henne.

Røvik fødte i januar 1968. Kvinnegruppa i Arbeiderpartiet hadde kjempet fram et hjem for enslige mødre, Rachel Grepp-heimen i Maridalsveien, med hybler, daghjem og veiledning. Dit flyttet hun.

En kvinnelig sveiser

«Nei, ta deg en mannejobb», sa venninna hennes da hun skulle begynne å søke jobber i 1972. Egentlig hadde hun bare tenkt å søke noe innen helse og omsorg. Røvik ler.

– Det var et smart råd, syntes jeg. Så jeg gikk ned på Nylands mek og spurte om de ikke hadde en kranførerjobb ledig. Det hadde de ikke, men jeg kunne gjerne få begynne som sveiser. Fint, sa jeg. Jeg ante ikke engang hva å sveise var!

Det var ikke alle på verket som var begeistret for å møte sin nye, unge kvinnelige kollega. Det kunne de gi uttrykk for, forteller Røvik.

– Hva kunne de si?

– Det kunne for eksempel komme en kar rett bort til meg som så meg i øynene og sa: Du er faen ikke et rektig kvinnfolk.

– Oi, såpass.

– Åja, det var nok såpass. Og når jeg gikk forbi dem, kunne jeg høre at de mumla: Fy faen, fy faen.

Liv Turid Røvik hadde sett og fått med seg mye de første årene av voksenlivet. Og da hun kom over artiklene i Dagbladet om Nyfeministene i årene som fulgte, mens hun stablet sitt eget liv på beina, falt alt sammen på plass. Dette passet: måten de snakket og aksjonerte på, at de snakket høyt og tok plass, kampen for selvbestemt abort. Miljøet hun kom inn i, var friskt og smart og ga henne et språk for undertrykkelsesstrukturer og selvtillit til å ta ordet.

På Nylands mek ble hun snart tillitsvalgt og tok fatt på en karriere som tillitsvalgt i Jern og metall.

Ingen strykninger, bare tillegg

På Mysen, fra eskene med det lille hun har tatt vare på fra tida som nyfeminist, har hun funnet fram en utgave av klubbavisa Hammer’n fra 1975. Røvik var med på å redigere den utgaven, som utelukkende var viet til kvinnekamp. Bakerst står det skrevet en uttalelse til støtte for de såkalte Våler-kvinnene. 13 kvinner ved Våler Skurlag var blitt oppsagt, med argument om at kvinner uansett ble forsørget, med velsignelse fra kvinnenes egen fagforening. Det var en fagpolitisk skandale.

Uttalelsen fra klubben i Nylands verk på baksida av Hammer’n er tindrende klar. Den var det Røvik som skrev, med god hjelp fra venner i det nyfeministiske miljøet. På klubbmøtet i mai 1975 hadde hun reist seg og tatt ordet. Langsomt hadde hun lest uttalelsen opp. Da det ble foreslått endringer og andre formuleringer, husket hun rådet hun fått: «Jeg godtar ingen strykninger, bare tillegg», sa hun.

For metallarbeiderne som satt der, var det kanskje ingen stor sak de var vitne til, og til slutt godtok de uttalelsen enstemmig. Men for Røvik var det et stort øyeblikk.

– Jeg var helt skjelven, men jeg fikk det gjennom. Det var liksom min seier, den uttalelsen der.

BRITA M. GULLI

Samleren

• Ordene som i dag svirrer rundt oss – feminisme, kvinnefrigjøring, patriarkat – var så å si ukjente for Brita M. Gulli og hennes generasjon av unge kvinner i 1970. Det var ingen som brukte dem. Men da hun kom over et oppslag på Blindern som inviterte til møte om nyfeminismen med Jo Freeman, så bare gikk hun.

– Gikk du dit aleine?

– Ja, det gjorde jeg. Vi var veldig modne for dette, mange av oss. Det var ukjent, og derfor tiltrekkende.

På møtet ble det lagt fram lister som man kunne skrive seg opp på for å bli med i en bevisstgjøringsgruppe, men Gulli skrev seg ikke opp med det samme.

– Jeg måtte liksom tenke meg om litt. Sånn er vel kanskje jeg, da, sier hun og ler litt.

«Frykten for å bli gravid var det som lå aller fremst i skallegropen»

— RAGNHILD HALVORSEN

På Blindern, som hun kaller «den store informasjonssentralen» på den tida, tok det ikke lang tid før hun ble kjent med flere av de andre nyfeministene. Hun deltok på kollokvier og møter. Og da Gulli, som seinere ble forfatter av flere feministiske bøker, først gikk inn i bevegelsen, så gjorde hun det ikke halvveis.

– Jeg kan fortelle deg nøyaktig når jeg ble meldt inn. Det var på ettermiddagen 8. mars 1972.

Når man graver i nyfeministenes minnebank, får man ofte høre at Gulli er rette personen å spørre. «Det er Brita som er den store hamsteren blant oss». «Det vet nok Brita».

I huset på Nøtterøy har Gulli tatt vare på alt hun har kunnet – bøker og trykksaker, avisutklipp og permer, gamle utgaver av tidsskriftet Kjærringråd, som Nyfeministene ga ut. Selv beklager hun seg bare over at hun ikke rakk å skrive dagbok. Det ville gjort det enda enklere å dokumentere alt som skjedde.

– Men det hadde vi ikke tid til. Vi var utrolig aktive på den tida.

Striden om tvangspuling

«Vi vil ligge øverst!» «Nei til tvangspuling». «Nei til moderskapet». «Nei til tvangsføding». I dag ville man neppe reagert med indignasjon og harme om man så noen av disse slagordene i folkehavet 8. mars.

Men nyfeministenes paroler på kvinnedagen i Oslo i 1972, som var Brita M. Gullis aller første dag som innmeldt nyfeminist, fikk det først til å gå et kaldt gisp over Youngstorget. Så ble det ampert. Her kom for alvor den kløfta som skulle bli større de neste årene, den mellom den flatt organiserte, frimodige sammenslutningen av nyfeminister og det nylig stiftede Kvinnefronten, som var nært knyttet til ml-bevegelsen. Kvinnefronten nektet Nyfeministene å gå i selve toget. Nyfeministen Birgit Bjerck, som gikk med parolen «Nei til tvangspuling», havnet bak en politimann utenfor toget. Foran dem gikk kvinnefronterne og voktet. Når nyfeministene kom for nære, ble de fysisk holdt unna. Publikum som sto langs kanten og fulgte opptrinnet, var fjetret.

– Der og da ble det ganske definert for meg, kan du si, at dette måtte jeg være med på, sier Gulli.

At det var Nyfeministene, og ikke Kvinnefronten, hun ville inn i, ble tydelig. Nyfeministene var den organisasjonen som i størst grad formulerte et radikalfeministisk budskap, mente hun. De tok utgangspunkt i og kritiserte mannssamfunnet, ikke først og fremst klassesamfunnet.

– Jeg syntes jeg så allerede den gangen, og jeg har ikke forandret mening: Du kan ikke redusere kjønn til klasse, slik Kvinnefronten gjorde. Det går liksom ikke opp. Nyfeministene tok utgangspunkt i sine egne erfaringer og politiserte alt det som er i privatsfæren.

Manglet kunnskap

Når hun ser tilbake, er hun overrasket over hvor lite de visste om kvinnebevegelsene som hadde vært før dem. I oppveksten var det å diskutere kjønn i det hele tatt et ikke-tema.

– Jeg kommer fra et helt vanlig middelklassemiljø, og det var ingen som snakket om sex hjemme hos meg. Det jeg fant ut, fant jeg på biblioteket. Det å snakke om kjønnsroller var også ganske på kanten. For snakket du om kjønnsroller, så snakket du også implisitt om sex, ikke sant.

Det samme gjaldt historien og kvinnene som hadde gått før dem. Kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller, stemmerettskampen og den tidlige organiserte kvinnebevegelsen hadde ikke akkurat vært pensum på skolen.

– Alle forgjengerne var usynliggjort. Vi visste ingenting om denne delen av vår nasjonale historie. Sånn sett ble den amerikanske inspirasjonen veldig sterk. Den ble vårt første møte med feministiske tekster.

For Gulli var det den feministiske litteraturen som ble den store øyeåpneren. Først leste hun Simone de Beauvoir, som gjorde sterkt inntrykk, så oppdaget hun den amerikanske feministen Kate Millet. I boka «Sexual Politics» fra 1970 fremmet Millet påstanden om at samfunnet fortsatt var grunnleggende patriarkalsk. Og hun fant også patriarkatets strukturer i 1960-tallets seksuelle frigjøring, som hadde fått romme mannlige voldsfantasier og banet veien for pornografi og en forestilling om at alt er lov.

– Dette dreide seg om sånne helt fundamentale sider av menneskers liv og samliv, med en vekt på seksualitet, ikke minst. Og kvinners følelser, som var helt usynliggjort. Det var kanskje ikke så rart at det ble rabalder da vi tok til orde for disse tingene.

GRO NYLANDER

Ammehjelperen

• «Blid, men beinhard», eller BB-gruppa, var den første nyfeministiske gruppa som så dagens lys i Norge. Dette er forhistorien: I januar skriver en feminist som har vært i USA og opplevd den gryende kvinnebevegelsen der, en kronikk i Dagbladet: «Nyfeminister i alle land, foren dere!» Feministen heter Siri Nylander Mæland.

Flere av dem som leser kronikken, tar kontakt med skribenten. Hvor kan man henvende seg for å bli med i denne nye bevegelsen? Den eksisterer ikke. Du må starte den sjøl, er svaret.

– Det var storesøsteren min, det. Det var hun som var superfeministen av oss tre søstre. Dessverre døde hun ung. Jeg har prøvd å aksle den arven, forteller Gro Nylander.

I dag er hun kjent som den tidligere overlegen på Kvinneklinikken på Rikshospitalet som har jobbet med å fremme amming like lenge som hun har vært feminist. Som debattant er hun ikke redd for merkelappen livmorfeminist når hun sender ut brannfakler om permisjonsordningen. Mange norske mødre har dessuten et nært og tett forhold til bøkene hennes om barsel, svangerskap og omsorg for spedbarn. På det tidlige 1970-tallet hadde ikke Nylander oppnådd noe av dette. Hun var småbarnsmor og fysioterapeut, og ble etter hvert enslig mor da mannen døde i en ulykke. Hun hadde vokst opp i Mehamn, i det nedbrente Finnmark etter krigen, og i skogsbygda Snertingdal. Faren var distriktslege og av den autoritære skolen. Han var i tvil om kvinner i det hele tatt burde ta artium – de skulle hvert fall ikke studere.

«Vår styrke hadde sin tid. Nyfeministene var ikke laget for evigheten»

— BIRGIT BJERCK

– Vi hadde ganske ulikt utgangspunkt, vi som etter hvert ble med i BB-gruppa. Ragnhild Halvorsen hadde for eksempel en frigjort, likestilt mor som skrev bøker, mens min oppvekst var dominert av en patriarkalsk far.

Så mens Halvorsens foreldre heiet henne inn på medisin rett etter artium, begynte ikke Nylander på medisinstudiet før hun var 29.

– Da hadde Ragnhild holdt på som lege i årevis, og etterhvert satt inn spiral på noen hver av oss.

Brutalt på barsel

Selv giftet Nylander seg da hun var 21 år gammel og fødte sitt første barn da hun var 23. Det ble en skjellsettende erfaring.

– Måten fødekvinner ble behandlet på på den tida... Du måtte ringe på en låst dør, og mannen din ble stengt ute. Først ble du helbadet og totalbarbert nedentil før du fikk et kjempeklyster, så ble du liggende mutt putt alene på et hvitt rom. Hvis du klaget nok, fikk du til slutt en sprøyte med petidin, et sløvende middel som påvirket barnet i dagevis etterpå. Du så kanskje roligere ut der du lå, men hver ri kom kastende på deg som et mareritt.

Kampen mot petidin ble en av Nylanders mange saker som lege. Hun husker jordmødrene som barske og strenge: «Har du tålt å bli gravid får du tåle dette.»

– Og da barnet endelig var født, tok de ungen fra deg. Den ble badet i et sterkt desinfiserende middel. Når du prøvde å rekke armene mot barnet, så ble du skjøvet vekk, nåde den som prøvde. Vi var per definisjon skitne, og ungen skulle være rein.

Tida på barsel staket ut Nylanders faglige kurs. Hun klarte ikke å amme. Melka forsvant etter bare seks uker.

– Jeg tenkte og grublet etterpå. Hva pokker var det som skjedde? Da vi flyttet til Oslo i 1968, hadde akkurat Ammehjelpen startet opp. Jeg ble straks engasjert. Noen tror kanskje at alle ammehjelpere var kvinner i fotformsko og med topp i nakken, men det er feil. Den gangen var det opprørsk å drive Ammehjelpen og å kreve rett til å bruke brystene til det de var skapt for.

Ammehjelpen og nyfeminismen var ikke bare en oppvåkning for de unge kvinnene som ble med – det ble et idealistisk fellesskap, et miljø. For Nylander endret det livet. Isolasjonen etterpå hadde vært like vanskelig som fødsel og barsel.

– Jeg var nyinnflyttet, jeg kjente ingen naboer. Mannen min kunne ha vakt i dagevis. Det å sitte der alene, voksen, i 5. etasje i Oslo sentrum klokka seks om morgenen, med to viltre krabater uten barnehagetilbud og en dag som strakte seg uendelig lang foran oss, det var tøft. En gang gråt jeg da jeg slepte unger og mat hjem fra butikken fordi kassadama ikke hadde smilt til meg.

BH-er og strikkepinner

Eldstesønnen til Nylander ble diagnostisert med en kromosomfeil, og det ble grunnen til at hun etter hvert fikk kjempet seg til en av tidas få barnehageplasser.

Men småbarnsårenes lange dager i klaustrofobisk isolasjon ble en slående kontrast til begeistringen og det dype fellesskapet hun fant i Nyfeministene.

– Det var en flott tid. Vi var så glade! Og vi var ikke mot menn, slik noen oppfattet oss. Det var nok noen ekteskap som gikk i oppløsning på den tida, men de var dårlige på forhånd. Jeg blir indignert når enkelte av dagens unge avfeier 1970-tallsfeministene som bh-brennende mannshatere. De står på skuldrene våre, på samme måte som vi står på skuldrene til dem som var før oss. Og selv om en del av oss kastet bh-en – jeg har aldri brukt plagget siden – så brente vi dem aldri, sier hun.

Klesdraktene var av ymse slag: Nylander husker spesielt noen frottédrakter som flere av dem lot seg avbilde i, blant annet i Dagbladet.

– Når jeg ser dem nå, tenker jeg: noe så idiotisk! De var jo pinetrange og måtte skrelles av hver gang man skulle tisse. Men vi var jo litt morsomme. Litt frekke og glamorøse på vår måte.

I dag, når Nyfeministene feirer 50 år, er Nylander selvskreven gjest. Hun har funnet fram feministmerket i anledning dagen. Men så kommer hun på noe, og humrer litt.

– Jeg hadde en button liggende fra en abortmarkering, «Aldri mer strikkepinner!» Det var et slogan vi brukte: Kvinner måtte ty til strikkepinner for å abortere seg ut av en fortvilet situasjon. Da tenåringsdatteren min fant den, himlet hun med øynene. Herregud, da, mamma. Skulle dere ikke strikke heller?

BIRGIT BJERCK

Litterært sentrum

• I en leilighet i første etasje i et nybygg på Rodeløkka i Oslo, står BBB-reoler i trehvit furu langs alle vegger. Her bor den legendariske, radikale redaktøren med en årrekke bak seg i forlagene Pax og Oktober, Birgit Bjerck. Hun var en av nyfeministenes sentrale skikkelser fra begynnelsen av, og nå hører vi henne romstere i hyllene langt bak i leiligheten.

– Det vi ville, sier hun mens hun leter, det var jo å skjerpe debatten i Nyfeministene litt.

– Skjerpe den?

– Se der! Der fant jeg den.

Fem år med eufori

Bjerck hadde kommet fra Vadsø til Blindern og studerte filosofi i 1970. Hun kastet seg over faget og det nye intellektuelle miljøet hun kom inn i, og hadde blant annet rukket å blitt kjent med Nina Karin Monsen – filosofen som seinere forlot kvinnebevegelsens kamper med slamrende dører, men som den gangen var en markant, radikal feminist. Det var Monsen som i sin tid fikk Bjerck inn i Nyfeministene, og som tok henne med på møtet med Jo Freeman. Bjerck så ut over forsamlingen og forsto med en gang at dette ville hun. Hun kastet seg inn i det.

«Det å snakke om kjønnsroller i oppveksten var også ganske på kanten»

— BRITA M. GULLI

– De første årene i nyfeministbevegelsen, i hvert fall de første fem, vil jeg beskrive som rein eufori. Det var en følelse av at noe stort var i ferd med å skje. En slags revolusjon. Det tror jeg er felles for mange av oss som gikk med, sier Birgit Bjerck.

Den store euforien skinte gjennom i alle aksjonene som Nyfeministene etter hvert ble beryktet for. Bjerck var blant annet med på aksjon på puben Sofus, som hadde lagt ned forbud mot å servere kvinner, for å holde de prostituerte unna. Nyfeministene troppet opp og krevde servering. En annen gang, i 1972, trampet de inn på forlagssjefen i Aschehoug, Arthur Holmestrand, sitt kontor. De protesterte på utgivelsen «Den dresserte mannen» og fylte kontoret med plakater.

– Som seinere forlagsredaktør er jeg kanskje forpliktet til å si at jeg ikke ville gjort det samme i dag. Men sett i ettertid synes jeg likevel det var en god aksjon. Det ble knapt utgitt kvinnelitteratur den gangen. Da Aschehoug valgte å bruke ressurser på å utgi en antifeministisk bok, så syntes vi det var verdt å protestere.

Engangssamleier og følelser

På Rodeløkka har jakta i boksamlingen lyktes. Fra en av hyllene har Bjerck funnet fram et tynt hefte med en svart sirkel på forsida, en knytteneve og et kvinnesaksmerke, og en enkel tittel skrevet med svarte bokstaver: «Kvinneaktivistmanifestet».

– Vi syntes kanskje det var blitt litt daft etter hvert. Vi ville ha fram en litt skarpere tone.

Bjerck skrev Kvinneaktivistmanifestet sammen med en liten gruppe innenfor gruppa, blant annet Nina Karin Monsen og Liv Finstad, i 1972. Det er en tekst mange husker – den skjerpet absolutt debatten. Manifestet inneholder skarpe, kostelige formuleringer som denne: «Tenn sigaretten for ham og snakk om ting som interesserer deg. Vis følelser og vent at han skal gjøre det samme.» Og denne: «Kast ikke bort tiden på engangssamleier. Se av og til på menn som seksualobjekter, det styrker selvtilliten».

– Det er skrevet med humør. Vi mente aldri at alt skulle tas like bokstavelig. Men poenget var at vi skulle gå til aksjon overalt. Du kan bare bla litt hvis du vil.

– Da leser jeg fra toppen. «Bevisstgjøringsgruppene har lært oss hva undertrykkelse er i praksis. Kvinneaktivister må ta konsekvensene. Hver enkelt en av oss må markere i entreen, kjøkkenet, stuer, badet, soveværelset, kontoret, skolestua, fabrikken, møtelokalet og Stortinget at hun er kvinnesakskvinne.»

Bjerck ler begeistret, med smale øyne.

– Vi ville ha litt action. Mange var nok uenige med oss, men samtidig fikk vi ting til å skje. Det var i denne sammenhengen vi fikk med Frøydis Guldahl, som skrev boka «Jentene gjør opprør».

– Men det holdt jo ikke. Ingenting holdt i evighet. Vår styrke hadde sin tid. Nyfeministene var ikke laget for evigheten.

Historisk ironi

Måten Nyfeministene organiserte seg på, med flat struktur, var både det befriende og det kompliserende med bevegelsen. Over hele landet fantes det etter hvert et tresifret antall bevisstgjøringsgrupper, og det fantes ingen leder, ikke noe styre, ingen sentralkomité. Alt var opp til hver enkelt gruppe om hvilke ideer de hadde og hvilke aksjoner de ville gjøre. Nyfeministene sto i direkte opposisjon til Kvinnefrontens hierarkiske struktur, og kampen tilspisset seg da AKP(m-l) vokste i styrke.

– Etter hvert så vi på Kvinnefronten som et direkte underbruk av AKP(m-l), og det ble ganske brutale fronter mellom oss. AKP var et antifeministisk parti den gangen.

Antifeminismen, sier Bjerck, viste seg i utkastet «Framlegg til fråsegn om homofili». Her ble homofili beskrevet som et seksuelt avvik med røtter i borgerlig dekadense. Det har ingen nyfeminister glemt. De kunne også komme med paroler som «Forsvar familien» i toget, og mente at kapitalismen var i ferd med å ødelegge kjernefamilien, husker Bjerck.

– Kvinnefronten var noe helt annet den gangen enn de er i dag. Jeg ler meg skakk når jeg ser parolene deres i dag, de er som en kopi av våre. Og når Rød Front går med «Knus patriarkatet» i kvinnetoget. Det er historisk ironi!

Bjerck smiler.

– De var helt uforstående til det vi så som helt nødvendig: Å ta opp kjønnskonflikten. Det var nyfeministene som tok opp problematikken med vold mot kvinner, og som helt fra starten var aktive i oppstarten av krisesenterbevegelsen. Og de vek unna seksualiteten.

Vennskap som røk

Det var verre da nyfeministene etter hvert havnet i konflikt med hverandre. Det røk noen vennskap under årene som gikk.

– Hvorfor røk de?

– Man er ung. Engasjert.

Men Bjerck ser det også slik: De årene var en trening i lære seg å diskutere med hverandre, ta ordet og stå opp for sin egen mening.

– Bevisstgjøringsmetoden vekket våre følelser, den vekket oss intellektuelt og satte mye i spill. Det kan høres militært ut, men vi var en slags treningsleir. Slik ser jeg det i dag. Vi hadde det jo så fryktelig dårlig da vi kom inn, mange av oss, meg selv inkludert. Men vi fikk mot og kraft, og kom oss på beina.

– Og den moten og kraften brukte vi, i alle sammenhenger.