Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Ansatte i offentlig sektor tør ikke snakke høyt om kritikkverdige forhold. Heidi Follett erfarte hvorfor:

Betaler dyrt for å si ifra

ENDRET LIVET: Heidi Follett hadde aldri sett for seg hvilke konsekvenser det skulle få å skrive en kritisk kronikk om Nav-systemet hun jobbet for. Sju år seinere preges livet hennes fortsatt av kronikken hun skreiv.

VONDT: For sju år siden kritiserte Heidi Follett Nav-systemet fra innsida. Hun lever fortsatt med konsekvensene – og en PTSD-diagnose.

«Bare de tøffeste/dummeste trynene melder fra om Systemets urettferdighet. Det er ikke særlig karrierefremmende. Når stemmene telles opp, står du som oftest alene igjen», skreiv Heidi Follett i 2013. Hun jobbet som konsulent for Nav da hun sendte inn kronikken «Dumskapens system» til NRK i 2013.

Hun ante ikke hvor rett hun skulle få.

Taus sektor

Klassekampen har de siste ukene skrevet flere saker om lærere i Sandefjord kommune. De har møtt ubehagelige reaksjoner etter å ha kritisert målstyringsregimet i kommunen. Sakene viser at det kan være tøft å være kritisk i offentlig sektor. Undersøkelser forskningsstiftelsen Fafo har gjort i offentlig sektor viser at mindre enn to av ti ansatte føler de fritt kan snakke med mediene om forhold på jobb.

– Hvem våger å ytre seg hvis prisen er at man blir syk, stemplet som sosial avviker, strippet for faglig integritet, latterliggjort i plenum og nesten mister hus og hjem, spør Follett.

Hennes erfaringer kan gi en pekepinn på hvorfor mange helst holder munn.

Skadelig system

I 2013 hadde Follett jobbet fire år som jobbkonsulent i bedriften Ifokus i Larvik. Bedriften er heleid av kommunen og jobber for én oppdragsgiver – Nav.

Folletts jobb var å få brukere som sleit med å komme seg inn i arbeidslivet gjennom ukelange jobbkurs. CV-skriving, coaching til jobbintervjuer, motivering og kartlegging av arbeidsmuligheter sto på pensum. Ved kursets slutt skrev hun en individuell rapport for hver bruker til saksbehandlerne i Nav. Brukere som hadde ugyldig fravær, fikk redusert eller stoppet ytelsene sine fra Nav.

Opplegget funket for noen, men mange som kom, hadde andre problemer enn dårlig motivasjon og manglende CV.

– Jeg husker en dame i 60-årene. Hun gikk med parykk på grunn av cellegiftbehandling. Hun var nyoperert for brystkreft og skikkelig dårlig, sier Follett.

Hun møtte kursdeltakere som sleit med traumer etter oppvekst i barnevernet. Folk med helseplager etter et langt arbeidsliv, rus og psykiatri eller mobbing. Andre hadde det Follett for seg selv begynte å kalle «systemtraume». De var knekt etter årevis i Nav-mølla.

Vant og tapte

I frustrasjon sendte hun inn kronikken «Dumskapens system» til en kronikkonkurranse om makt og avmakt i regi av NRK.

«Som representant for Nav-systemet plukker jeg livet ditt fra hverandre, til jeg finner en måte å trykke deg igjennom kverna på. Her er mitt vitnesbyrd», skrev hun i den skarpe kronikken hvor velferdssystemet beskyldes for å redusere brukere til målbare enheter i et målstyringsregime, heller enn hele mennesker.

«Du hadde selv skapt en vanskelig situasjon på arbeidsplassen som førte til problematisk forhold mellom deg og dine kolleger og du må selv bære ansvaret for konsekvensene»

NAVS AVSLAG OM DAGPENGER TIL VARSLER HEIDI FOLLETT

Kronikken gikk viralt. Den vant konkurransen og ble det mest delte debattinnlegget fra NRK i hele landet i 2013. Hundrevis av brukere kontaktet henne på e-post og telefon for å fortelle om sine opplevelser med systemet.

På jobben var mottakelsen kjøligere.

Dagen etter at kronikken hadde stått på trykk, kalte sjefen inn til allmøte.

– Sjefen åpnet møtet med å fortelle alle at situasjonen var alvorlig. Øverste ledelse i Nav hadde hatt møter om kronikken i hele dag. En annen fra ledelsen sa at alles jobb var i fare fordi vi var avhengig av oppdragene fra Nav. Så var ordet fritt.

Sittende alene, foran 30–40 ansatte, ble Follett skjelt ut av kollega etter kollega, forteller hun. Utskjellingen varte i en time og ti minutter. Da måtte hun gå for å hente i barnehagen. Møtet fortsatte uten henne.

Forbundet for Ledelse og Teknikk, Folletts fagorganisasjon, har seinere konkludert med at møtet var et brudd på arbeidsgivers ansvar for å ivareta ansattes integritet og verdighet. Det hjalp lite.

– Det var som om jeg var blitt påkjørt av en bil. Jeg var overbevist om at jeg hadde ødelagt mitt liv, ungen min sitt liv og livene til kollegene mine. Jeg var lammet av skam og angst, forteller Follett.

Hun ble liggende sjukemeldt i fosterstilling i flere dager. Ingen fra ledelsen ringte for å sjekke hvordan det gikk med henne. Tillitsvalgt ga henne beskjed om at hun hadde en dårlig sak. Sjefene tok ikke telefonen når hun ringte.

Fortvila, i sjokk og forbanna tok hun en uklok avgjørelse. Hun ville bli ferdig med saken. En uke etter allmøtet fra helvete, sendte hun e-post og sa opp jobben.

Nav: – Spilte for høyt spill

Det løste ingenting. Fastlegen konkluderte med at arbeidskonflikten hadde gitt henne alvorlige helseplager. Hun fikk ikke sove, sleit med å spise, hadde sosial angst og klarte så vidt å passe på barnet sitt. Hun var avhengig av støtte fra Nav for å forsørge seg og søkte med hjelp av legen om fritak fra de åtte ukene man må vente på dagpenger, hvis man slutter i jobben uten rimelig grunn.

Nav avslo med begrunnelse at hun selv var ansvarlig for problemene på arbeidsplassen.

«Slik vi ser det, burde det ikke ha kommet som noen overraskelse for klageren at det var lite populært på arbeidsplassen at hun skrev en kronikk som ble oppfattet som et angrep på arbeidsplassen», skriver Nav forvaltning i sitt avslag. De viser til at hun året før hadde vært sykemeldt med depresjonslignende symptomer etter et samlivsbrudd og derfor burde unngått å ha satt seg i en utsatt posisjon.

«Vårt syn er derfor at klageren har spilt et høyt spill i forhold til sitt arbeid da hun i en situasjon hvor hun selv nylig eller fortsatt hadde psykiske problemer utfordret sine kollegaer på den aktuelle måte.»

«Du hadde selv skapt en vanskelig situasjon på arbeidsplassen som førte til problematisk forhold mellom deg og dine kolleger og du må selv bære ansvaret for konsekvensene», konkluderte neste klageinstans hos Nav.

Aldri ferdig med saken

Follett orket ikke klage saken videre for trygderetten – hun hadde utviklet diagnosen hun selv hadde gitt navn: «systemtraume». Hun fikk angst bare ved synet av en Nav-logo.

Hennes valg om å kritisere systemet hun jobbet i, preger fortsatt livet hennes. Konflikten og dens etterspill har gitt henne diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD), som har redusert arbeidsevnen hennes.

Når hun har søkt jobb de siste sju årene, blir hun utfordret på om arbeidsgiver kan stole på en som henne, og vikariatene har blitt mange.

Fortsatt kommer fortvilte Nav-brukere over kronikken hennes og ringer henne med sine historier. En positiv side er at hun får bruke sine erfaringer til å lære opp andre. En gang i året foreleser hun for sosionomstudenter ved Høgskolen i Østfold om konsekvensene av varsling.

Selv er hun usikker på om hun ville skrevet kronikken på nytt hvis hun fikk valget.

– Det er et vanskelig spørsmål. En varsler jeg kjenner, sa en gang at «det bør være forbudt å varsle hvis man har barn». Det er jeg nesten enig i. Med de personlige og økonomiske konsekvensene det har hatt, er det klare svaret nei.

Hun nøler:

– Samtidig må noen tørre å si ifra. Dagens offentlige ledelse legger opp til destruktiv internkultur hvor kritikere blir stående alene. I årene som har gått, har jeg mottatt utallige henvendelser med hjerteskjærende historier om total systemsvikt og -kollaps fra både ansatte og brukere. Folk som blir fratatt all verdighet og troverdighet i møte med et dysfunksjonelt velferdsapparat. Historiene de forteller, er min motivasjon til å aldri, aldri slutte å snakke om disse tingene.

– Hun skjøn­te ikke hva hun sat­te i gang

– En av våre tre verdier er åpenhet. Vi verdsetter åpenhet og oppfordrer til åpenhet i alle sammenhenger. Det er utgangspunktet vårt, sier Hans Jørgen Johnsen, daglig leder i Ifokus og Heidi Folletts tidligere arbeidsgiver.

Han ønsker at Follett hadde løftet kritikken internt før hun skreiv i mediene.

– I norsk arbeidsliv har du etablert mange forumer for å ta opp kritikk. Tillitsvalgte, verneombud, nærmeste overordnede, Arbeidstilsynet, lokale politikere. Har du ikke tillit til noen av dem, men tar kritikken rett til mediene, så er det mange som føler seg forbigått, sier Johnsen, som mener det ikke var dekning for mye av kritikken og tror opplevelsen av at den kom ut av det blå, skapte mye frustrasjon.

Han vurderte stemningen slik at det var nødvendig med et allmøte for å lufte frustrasjon og svare på spørsmål i fellesskap.

– Vi som ledelse var opptatt av å ivareta Follett. Så er det klart at hvis du forteller hele Norge at du jobber i et system med bare skurker, så blir folk krenket. Det gjorde saken tøff for Heidi.

Johnsen tror han ville gjort det samme igjen, fordi konfliktløsning krever at folk kommer til orde.

– Jeg er veldig opptatt av ryddighet og at kritiske forhold skal opp, enten det er i privat eller offentlig sektor. Men, det er klart: Jeg tror ikke hun skjønte hva hun satte i gang. Hvis du går ut i nasjonale medier og karakteriserer Nav og din egen arbeidsgiver som dumskapens system, så er det et massivt apparat du får mot deg som enkeltperson. Da er det viktig å ivareta den enkelte.

Git: master, Env: production, Sanity: production