Du kan bla til neste sideBla med piltastene
De nære ting

Å finne flyten

PERSONLIGHET

Guro Øiestad (tekst) og Knut Løvås (foto), Illustrasjon
Knut Løvås

Åååh, det er så gøy å leke! sa seksåringen mens hun lykkelig sliten sank ned i sofaen. Hun hadde tilbrakt to timer alene på rommet sitt med iscenesettelse av historier hvor figurer og kosedyr fikk tildelt roller, og hun selv var regissør og stemmen til alle. Vi foreldre hadde hørt en jevn strøm av intense, ville og fantastiske hendelser. Hun lekte med total innlevelse, uten nøling og i full konsentrasjon, helt til hun selv stoppet, kom ut i stua og satte seg i sofaen, mens hun uttrykte den mettede gleden.

Flyt (på engelsk flow) er navnet på den tilstanden hvor vi er så oppslukt i noe at vi glemmer både tid og sted – og oss selv. Små barn er ofte og mye i en slik flytsone hvor alt går av seg selv; de trenger ikke ytre belønning for å leke og lære. Så vokser de opp og inn i plikter, ansvar og arbeid som må gjøres, selv om det ikke er det minste lystbetont. Slik er livet. Men også voksne søker og trenger flyt-opplevelser. Flytbegrepets far, den ungarsk-amerikanske psykologiprofessoren med det vanskelige navnet Mihaly Csikszentmihalyi (uttales shiksentmihai) kan fortelle at denne tilstanden av flyt – hvor vi er fullt konsentrert og involvert i noe som gjerne kan være krevende, men som vi mestrer og gjerne vil fullføre – er av stor betydning for vår psykiske helse, utvikling og velvære. Gjennom flyt-opplevelser vokser vi også som voksne. I flyt-opplevelser blir vi fokuserte, konsentrerte og utholdende overfor oppgaven, hva den nå er. Vi finner oss selv ved å glemme oss selv.

Selv har jeg ofte vitaliserende flyt-opplevelser når jeg jobber som terapeut. Terapeutrollen innebærer en komplisert kombinasjon av tilstedeværelse og oppmerksomhet på klientens ord, uttrykk og undertekst, samt en oversikt over hva slags metode og forståelse vi jobber innenfor og hvordan relasjonen mellom meg og klienten fungerer som arnested for arbeidet, fra øyeblikk til øyeblikk. I sannhet krevende arbeid, og du verden så oppslukende meningsfylt og gøy når det flyter. Jeg kan noen ganger sykle hjem fra jobb med replikken fra min seksårige datter, i hodet, lett omformulert: «Åååh, det er så gøy å være terapeut!»

En god venn av meg, som bor i en vestlandsfjord, ga denne flyt-beskrivelsen: «Ein krepsefiskar opplever flyt når han vaknar i grålysninga og gler seg til å dra ut på feltet etter ei skive og ein rask kopp kaffi. Spenninga om korvidt det vert bom eller fangst sit i kroppen. Etterkvart som den eine store krepsen etter den andre kjem i bøtta, stig gleda over å kunne halde på med dette ute på fjorden så og seie rett nedafor stoveglaset medan sola kjempar seg opp i aust. Og då det kjem tre store i same teina, er fiskaren fullstendig borte frå resten av verda. Han vert derfor overraska då kameraten i nabobåten etterpå kan fortelje at det hadde gått ein stor hjortebukk på bøen ovafor der kor fiskaren var oppteken med teinene sine. Som nyfrelst hjortejeger ville fiskaren vanlegvis hatt eit skarpt blikk også etter hjorten, men i denne situasjonen var han så oppglødd av krepsefangsten at den andre naturopplevinga som han gjekk glipp av, ikkje plaga han det spøtt, hjort fekk vera hjort!»

Csikszentmihalyis har forsket og funnet at flyt-opplevelser har de samme karakteristika og erfares likt på tvers av kulturer, yrker, alder og interesser. Oppsummert sier han at flyten kommer når vi står overfor en oppgave som vi har sjans til å fullføre og mulighet til å konsentrere oss om, og hvor oppgavens mål og mening har en tydelighet og relevans for oss. Aktiviteten krever noe av oss som samsvarer med ferdighetene våre, slik at vi har en viss kontroll. Å passivt se på noe kan selvsagt være både fint og oppslukende, men innebærer ikke flyt. Flyt kommer ved aktiviteter som fanger oppmerksomhet og konsentrasjon ved at vi er aktive (litt eller svært mye) og tar i bruk ferdigheter.

Noe av det befriende ved flyt er at selvbevisstheten slipper taket. Bekymring av typen «hva synes de andre om meg nå, er jeg flink nok?» forsvinner til fordel for oppmerksomhet på oppgaven – det vi holder på med. Fraværet av selvbevissthet i flyt-opplevelser er særlig viktig, sier Csikszentmihalyi, fordi så mange av oss fyller hverdagen med å gruble på om vi er gode nok, flinke nok, spesielle nok og så videre. En student glitret av glede da hun for første gang i sitt 23-årige liv hadde snakket spontant og ivrig i et gruppearbeid. Hun hadde plutselig skjønt hvorfor gruppa stod fast og kastet seg ivrig frampå, slik at de fikk løst oppgaven. Hun var en som alltid hadde vært taus og tilbakeholden, en som helst ikke ytret seg. Da jeg etterpå spurte henne hva som gjorde det mulig å delta så aktivt og livlig, svarte hun: «Jeg tror det var fordi jeg var så gjennomtrengende engasjert i gjerningsøyeblikket!»

Formuleringen har vært med meg siden, og jeg synes den fanger noe av essensen i flytopplevelsen. Når vi er gjennomtrengende engasjert, kan vi komme til å overskride våre vanlige begrensninger og finne oss selv ved å glemme oss selv.

«Noe av det befriende ved flyt er at selvbevisstheten slipper taket»

Etter flyt-opplevelser kan folk gi rike beskrivelser av å være ett med sine handlinger, ett med de andre, ett med noe større. Som i dette eksempelet fra en av Csikszentmihalyis informanter, en ung japansk mann som beskriver opplevelsen av å kjøre motorsykkel sammen med et par hundre andre: «Vi er ikke helt i harmoni i starten, men når det begynner å gå bra, da føler alle for hverandre. Hva kan jeg si? Vi blir ett, og da er det skikkelig fint. Når vi innser at vi har blitt til ett, da er det helt suverent.»

Et annet eksempel er kirurger som forteller at de underveis i kompliserte operasjoner opplever operasjonsteamet som én organisme, som beveger seg fokusert i samme retning. En kirurg forteller at teamet oppleves som en «ballett» hvor hvert individ er underordnet gruppas samlede innsats. Når en person investerer all sin oppmerksomhet og energi i en interaksjon – det være seg med en annen person, motorsykkelkjøring, krepsefiske, kirurgi eller noe annet – vil han eller hun bli en del av noe som er større enn personen selv var på forhånd. Og når vi kommer ut av en flyt-opplevelse, er vi utvidet og forsterket gjennom spissede ferdigheter og ferske mestringsopplevelser. Selvfølgelig i tillegg til det meningsfylte og verdifulle i å ha gjort noe sammen med andre, for andre eller på andre måter ha bidratt til et eller annet.

Fraværet av selvbevissthet i flyt-opplevelser betyr ikke at man blir uoppmerksom på eget sinn og egen kropp. I mange situasjoner er det nesten motsatt: En idrettsutøver eller en musiker er oppmerksomt til stede i sin egen utøvelse. En kirurg er ytterst oppmerksom på hver eneste lille bevegelse. Når jeg jobber som terapeut, er jeg hele tiden oppmerksom på min virkning på klienten. Krepsefiskeren er nøye med balanseringen av tunge teiner og tauverk, så han ikke blir dratt på sjøen. Fravær av selvbevissthet innebærer ikke å miste sitt eget selv, og definitivt ikke om å miste bevisstheten, men om å slippe taket i opptattheten av seg selv, slik at vi faller på plass i oss selv og agerer derfra. Selvet er i prosess, kan vi kanskje si, og ikke redd for å bli truet.

I flyt-opplevelsen blir vi nærmest slynget inn i dette mellomrommet mellom alle delene i oss, som jeg har skrevet om her i denne lille miniserien om hva det kan bety å «være seg selv». Jeg har pekt på at alle er mange, og at vi kan miste oss selv hvis en del av oss tar overhånd og styrer for langt i én retning. Hvis vi mister ståstedet i oss selv som subjekt, blir vi sittende fast i engstelse for hvordan andre ser oss. I flyt-opplevelsen trer subjektet fram. Vi kommer inn i denne flytende kraften, som Richard Schwartz kaller selvet. Og på plass i selvet får vi tilgang til ferdigheter og ressurser som ligger der, i alle delene våre.

Vi får en endret tidsopplevelse i flyt. Plutselig kan det gå noen timer uten at vi har tenkt over det; oi, klokka er allerede langt over lunsj! Alternativt kan flyt utvide øyeblikket; du klarer endelig å få til de dansetrinnene du har trent på og føler at de tretti sekundene med mestring står der som en rik liten evighet.

Vi kan ha flyt-opplevelser på høyst ulike områder. Det er fint, fordi variasjon som regel er bra i det lange løp. Jeg kan få flyt gjennom å snakke med folk, men også ved å løpe alene i skogen, eller når jeg finner en ny løsning på et praktisk problem. Mange av oss er så heldige at vi har rikelig med flyt på jobben. Men alle jobber inkluderer rutinearbeid og kjedelige elementer. Og mange har et arbeid som primært er rutinearbeid. Uten å underslå at arbeid kan utbytte og fremmedgjøre folk – det er fullt mulig å jakte på flyt i rutinepreget arbeid: Tidlig på 1980-tallet hadde jeg en kjedelig (synes jeg selv) jobb bak kassa i en butikk. Jobben ble morsommere da jeg bestemte meg for å bli en racer på kassaapparatet (dette var lenge før strekkodenes tid, kassa var gammeldags med store taster som lagde lyd). Jeg øvde meg konsentrert på å slå inn prisene raskt og presist, og hadde faktisk ganske stor glede av å stadig perfeksjonere hurtigheten, uten at det gikk utover korrektheten.

Å gi slipp på selvbevisstheten gjennom små og store flyt-opplevelser styrker selvet, sier Csikszentmihalyi. Og jeg erfarer at han har rett. Men det finnes andre og like viktige måter å «finne seg selv ved å glemme seg selv» på.

Neste gang skal det handle om å gi verdi til andre og som bonus merke sin egen verdi.

De nære ting

De nære ting

Selvbilde, samliv og relasjoner. Blir vi noen gang utlært? Her kan du fordype deg i Klassekampens ukentlige psykologispalte. Knut Løvås er illustratør.

397 artikler