På et NHO-seminar i går sa helsedirektør Bjørn Guldvog at det er usannsynlig at man vil kunne samle over 30 personer i 2020. Uttalelsen provoserer Tone Østerdal i Norske konsertarrangører.
– Det forundrer oss at han sier det, samtidig som regjeringen ikke kan si at det ikke vil bli arrangert festivaler i sommer, sier Tone Østerdal om Guldvogs uttalelser som ble gjengitt i avisa Dagen i går.
– Når myndighetene ikke er samkjørt, virker det som de ikke forstår hvor alvorlig situasjonen er for arrangørene. Så «forundret» er det fine ordet, «provosert» er det skarpe.
– Hadde dere foretrukket å få den nedslående beskjeden om at alt er avlyst, heller enn å måtte leve i tvil?
– Ja, innerst inne vet alle at man ikke kan samle tusenvis av mennesker i sommer. Så nå venter vi på at myndighetene skal si det høyt, slik at vi kan gjøre det vi kan for å skadebegrense. For hver dag som går uten en klar beskjed, vokser den økonomiske belastningen for dem som har tenkt å arrangere noe i sommer. Den langsiktige konsekvensen er at mange vil bukke under.
– Hjelper det om dere får samle 30 mennesker, da?
– For noen av de mindre aktørene vil det hjelpe. Men det er ikke de som har det verst nå, det er de som er vant til å samle fra 500 til 50.000 mennesker. Der er det store penger på spill. Sara Hegna Hammer
AMPUTASJON: SV bruker behandlingen av revidert nasjonalbudsjett til å blåse liv i et gammelt forslag om å rive litt mindre av Y-blokka. FOTO: CHRISTOPHER OLSSØN Christopher Olssøn
SV vil ha omkamp om Y-blokka på Stortinget. – Vi ber om at prosjektet i regjeringskvartalet nedskaleres, sier Karin Andersen.
Etter at Oslo tingrett like før påske avviste forsøket på å stoppe den planlagte rivingen, kommer det nå en rekke små og store forsøk på å redde Y-blokka.
I Oslo bystyre jobbes det med et nytt «nei» til riving, fortalte lokalpolitikerne Sofia Rana (Rødt) og Hallstein Bjercke (V) torsdag.
Nå går det også mot en ekstrarunde i Stortinget, ifølge Karin Andersen (SV). Den første reelle muligheten i disse koronatider er i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i mai, forklarer hun.
– Vi jobber med utformingen av et anmodningsvedtak hvor vi ber om at prosjektet i regjeringskvartalet nedskaleres. Deriblant at også deler av Y-blokka bevares.
Vil ha C-blokk
– Hvordan vil dette forslaget om nedskalering se ut?
– Det er for tidlig å si. Vi jobber med dette nå og har ikke finformulert det, men for SV har løsningen med å bevare halve Y-blokka lenge vært den vi har støttet, sier Andersen.
Hun viser til kompromissforslaget fra Riksantikvaren i 2016, det såkalte C-blokka-alternativet, hvor den mest sikkerhetsutsatte bygningskroppen over Ringveien blir fjernet, mens bygningsdelen mot høyblokka blir beholdt.
For Andersen er det flere elementer i dagens planer om nytt regjeringskvartal som er feil. Overordnet mener hun at «terrorister ikke skal få lov til å være byplanleggere» – og sikter til at Y-blokka nå rives som en konsekvens av terroranslaget 22. juli.
– I tillegg må vi tenke på bygget som et nasjonalt symbolbygg og tenke over om den beslutningen vi tar i dag, også holder i et 200-årsperspektiv.
Arbeidsplass for alle
Viktigst for Andersen er imidlertid arbeidsmiljøet. Hun mener det er ulykksalig at så mange departementer skal inn på samme lille område, og at det legges opp til utstrakt bruk av åpne kontorløsninger. Hun mener de nye departementskontorene bare blir for «de unge og helt friske».
– Ideen om samling på ett sted har vært styrende for det dårlige resultatet. Skal man samle alt, blir folk nødt til å sitte i åpne landskap. Dette vet vi er svært dårlig for inkluderende arbeidsliv, eksempelvis sliter mange eldre arbeidstakere med dårlig hørsel, noe som gjør felleskontorer vanskelig.
– Kommer ikke disse innvendingene fra SV lovlig seint?
– Vi håper det ikke er for seint. Vi skal i alle fall gjøre vårt og prøve å få andre partier med oss på dette. Med tanke på alle de gode argumentene for bevaring, er det bedre å koste på seg enda litt tid.
SV kom med et liknende mindretallsforslag i kommunalkomiteens innstilling om nytt regjeringskvartal i juni i fjor: «Stortinget ber regjeringen legge Oslo kommunes kompromiss når det gjelder Y-blokka, til grunn for det videre arbeidet med regjeringskvartalet».
– Dere fikk ikke støtte den gangen. Pisker dere en død hest i denne saken?
– Man skal aldri gi opp. Dette er landets viktigste signalbygg, og et enormt prosjekt som skal stå i lang tid.
Støtte fra Rødt
Rødt-nestleder Marie Sneve Martinussen påpeker at partiet hennes har støttet bevaring av Y-blokka hver gang saken har vært oppe i Stortinget.
– Vi vil fortsette med det også nå. Så lenge blokka står, er det håp i hengende snøre, og kampen er ikke over, sier Martinussen.
– Men er ikke slike forslag mer for å vise historiebøkene at man har kjempet, enn at man faktisk kan redde bygget?
– Det er verken praktisk eller teknisk vanskelig å la være å rive et bygg. Så lenge det står, er det et politisk spørsmål om det skal bevares. Slik jeg forstår SVs forslag, er det et reelt bedre valg for både byen og kulturhistorien enn mindretallsregjeringens konklusjon om å gjennomføre riving.
FARLIG DRIKKE: En satiretegning fra London i 1866 viser at årsaken til de dødelige kolerautbruddene etter hvert hadde sunket inn i befolkningen. Den britiske legen John Snow fastslo i 1854 at forurenset drikkevann måtte være årsaken til sykdomsspredningen, og kom slik på sporet av mikroorganismenes egenskaper. ILLUSTRASJON: HISTORIA/REX/NTB SCANPIX Historia/REX
Da menneskene først oppdaget bakteriene, tok det ikke lang tid før vi begynte å nedkjempe dem. Er det på tide å slutte fred nå?
Når man tenker på at bakteriene har vært her på jorda i noen milliarder år, så har det for dem knapt gått mer enn et øyeblikk siden den britiske legen John Snow gjorde en viktig oppdagelse i 1854. Omstendighetene var dystre: Et nytt utbrudd av kolera hadde rammet London. Under de to forrige utbruddene i 1832 og 1849 hadde til sammen mer enn 14.000 mennesker i byen blitt revet bort, og nå var den mystiske smitten tilbake. På bare tre dager hadde 127 mennesker dødd av de samme, uhyggelige symptomene: ekstrem diaré, dehydrering og muskelkramper. Da ryktet om at koleraen igjen var på ferde, ble kjent, brøt det ut panikk i befolkningen i London. Etter bare en uke hadde tre firedeler av byens innbyggere rømt byen.
Tenk deg at en dødelig, forferdelig pandemi rammer landet, uten at du egentlig vet hva som forårsaker den. Om koleraen var det på det reine at sykdommen kunne være smittsom – det var vanlig i europeiske land å sette handelsskip i karantene for å unngå smitte. Men den rådende teorien var at sykdommen var luftbåren, at det var gasser i den forurensede lufta man pustet inn – såkalte miasmer – som gjorde folk syke. Usikkerheten var stor, og over hele Europa rettet man vreden sin mot sykehusene og legestanden i store koleraopprør.
Døden i vannet
I dag vet vi det: Koleraen er forårsaket av en hissig, liten bakterie kalt Vibrio cholerae. Den kom med sjøveien fra India, den trives i vann og er knyttet til visse alger og plankton – og da koleraepidemiene herjet Europa på 1800-tallet, smittet den gjennom kontaminert drikkevann. Men å påstå noe sånt må nærmest ha fortonet seg som en slags science fiction på 1840- og -50-tallet.
Likevel var det dette John Snow kom på sporet av da han gjorde et sentralt gjennombrudd i 1854: Han sporet smitten til helt bestemte vannpumper i Soho i London og konstaterte at sykdommen etter inntak av skittent drikkevann vokste og utviklet seg i tarmen. Han forsto slik at det måtte være mikroorganismer i drikkevannet, ikke forurenset byluft, som gjorde folk syke – en idé datidas ledende epidemiologer blåste av.
BAKTERIER: Vibrio tasmaniensis, Klabsiella, E.Coli, Staphylococcus
ILLUSTRASJONER: NATIONAL INSTITUTE ON ALLERGY AND INFECTIOUS DISEASES, NIH OG ANTHONY D’ONOFRIO
– John Snow var på sporet av en helt ny verden. Det er en veldig fascinerende vitenskapshistorie. Og fortsatt overrasker bakteriene oss med sitt mangfold. De viser oss at verden er mye større enn man trodde, sier forfatter og journalist Erik Martiniussen.
Samme uke som koronavirusets sykdomsepidemi covid-19 for alvor brøt ut i Norge, kom Martiniussen ut med boka han har jobbet med i fem år – «Krigen mot bakteriene», der han blant annet forteller levende om John Snows gjennombrudd i det kolerarammede London.
«Det har blitt ført et slags kjemisk våpenkappløp mot bakteriene som vi aldri kan vinne»
— Erik Martiniussen, forfatter og journalist
I boka, som har rukket å få oppsiktsvekkende rosende anmeldelser, er perspektivet både svimlende bredt og veldig konkret. Martiniussen viser hvor altomfattende historien om bakteriene er, og hvordan oppdagelsene av bakteriene henger tett sammen med sykdomsbølger og epidemier: Han skriver om bakteriene som det første livet på jorda for milliarder av år siden, og minner om at bakteriene har vært her uendelig mye lenger enn menneskene. Men han skriver også om menneskenes oppdagelse av dem i den vitenskapelige brytningstida fra midten av 1800-tallet, da Snow fant kilden til kolera, og da den franske vitenskapsmannen Louis Pasteur få år etter forsto at bakteriene kunne gjøre oss syke. Deretter skrider historien videre fram mot vår tids skrekkinngytende ferd mot antibiotikaresistens.
På få år gikk vi fra fullstendig uvitenhet til banebrytende kunnskap, og fra kunnskap var veien kort til full krig.
– Helt siden Pasteurs oppdagelser har man først og fremst sett bakteriene som et sykdomsframkallende problem. Det har blitt ført et slags kjemisk våpenkappløp mot dem som vi aldri kan vinne. Vi er nødt til å slutte fred med bakteriene, sier Martiniussen.
En snikende helsekrise
Det viktigste sporet i boka handler om dette – om vår tids iver etter å nedkjempe bakteriene. Det er ikke mer enn 80 år siden antibiotika, mirakelmedisinen som kurerer alt fra lungebetennelse, tuberkulose og blodforgiftning til pest og kolera, ble satt i allmenn produksjon, takket være Alexander Flemings oppdagelse av det første penicillinet på 1920-tallet. På grunn av spredningen av antibiotika er millioner av liv spart, og velstanden på jordkloden har skutt i været.
Men overforbruket av antibiotika, både i helsevesenet og i landbruket, har en forferdelig kostnad. På verdensbasis anslås det at 700.000 mennesker dør av antibiotikaresistente bakterier hvert år.
En britisk studie anslår at tallet vil kunne stige til ti millioner årlig innen 2050.
– Det sier noe om dimensjonene på problemet. Viruspandemier kommer og går og er katastrofale så lenge de pågår, men antibiotikaresistens er et mer snikende problem. Det tar enormt mange liv, men undergraver helsevesenet innenfra. Jeg er bekymret for at den tematikken drukner i koronakrisa.
I en kronikk i Aftenposten 24. mars påpekte Martiniussen sammenhengen mellom antibiotikaresistens og de mange tusen koronarelaterte dødsfallene i Italia. Resistente bakterier øker dødeligheten, og i nettopp Italia finner man den største dødeligheten knyttet til antibiotikaresistens i Europa. Også Spania sliter mye med resistente bakterier.
– Koronapandemien viser også hva som kan skje når helsevesenet kollapser, og hvor alvorlige ringvirkninger det får. Hvis vi ikke gjør noe nå, vil vi få problemer med å håndtere helt enkle ting i nær framtid. Plutselig er vi der at sykehusene fylles opp med pasienter med blodforgiftning og skarlagensfeber, og at du kan dø av et lite kutt i fingeren. Da er vi tilbake til 1930-tallet.
«Fortsatt overrasker bakteriene oss med sitt mangfold. De viser oss at verden er mye større enn man trodde»
— ERIK MARTINIUSSEN, FORFATTER OG JOURNALIST
Martiniussen sammenlikner krisa som følger med antibiotikaresistens med klimakrisa.
– På klimasida snakker man mye om at ett land ikke kan kutta utslipp aleine – alle må bidra. Sånn er det med antibiotika også. Norge og Sverige har et lavt forbruk, ikke minst i kjøttindustrien, men det de gjør i Sør-Europa, USA og andre deler av verden, påvirker oss også.
Bakterienes hemmelige liv
Og som med klimakrisa er det ikke først og fremst oss selv som rammes – men barnebarna våre, sier Martiniussen.
– Vi har brukt antibiotika i 70 år. I menneskenes historie er det tidsperspektivet ingenting. I dag skal man være uheldig om man dør av en resistent bakterie, men om det ikke gjøres noe drastisk, tar det ikke lang tid før det blir langt mer vanlig. Det som står på spill, er selve evnen til å kurere helt enkle bakterieinfeksjoner, sier han.
Og løsningen, argumenterer Martiniussen, er altså å slutte fred med bakteriene – ikke krige med dem. I boka skriver han også om ny forskning som gir håp: eksperimenter med såkalte bakteriofager, virus som dreper bakterier. Men hovedsaken er at terskelen for en antibiotikakur må heves. En enkel ørebetennelse må få tid til å gå over av seg selv, ikke knertes med penicillin. I den globale kjøttindustrien er utfordringene i tillegg massive.
– Jeg tror faktisk vi befinner oss ved et slags vendepunkt, et paradigmeskifte i forskningsverdenen. I dag ser man også at bakteriene er veldig mye mer enn sykdom, man ser hvordan de bidrar i plante- og matproduksjonen, og hvordan bakterieceller i tarmen påvirker immunforsvaret vårt, man ser hvordan store kollektiver av bakterier samarbeider og interagerer med hverandre. Det gjøres utrolig mye forskning som viser hvor mye disse mikroorganismene betyr for alt liv på jorda.
