– Jeg har aldri noensinne sett Roma så tomt.

Evgeny Morozov, den hviterussiske forfatteren som i årevis har langet ut mot Silicon Valleys teknologigiganter i sine faktaspekkede bøker og essay, befinner seg i Europas episenter for koronakrisa, Italia. Der har han sittet «kind of stuck» de siste to, kanskje tre ukene; dagene flyter inn i hverandre med koronakrisas tidsregning.

Med et nødskrik rakk han i alle fall å akkurat forlate Norge før Europa ble stengt. Morozov holdt et foredrag om internettets historie på Nasjonalbiblioteket i Oslo den 9. mars – den gang da «flokkimmunitet» og «reproduksjonstall» enda var begreper for spesielt interesserte, og man gikk på kulturarrangementer med den største selvfølge. Så klart verden ville stå til påske.

Blottlegging

63 timer seinere, den 12. mars, annonserte Erna Solberg at skoler og barnehager skulle stenges, i likhet med resten av hverdagen slik vi kjente den. Og i Italia, der Morozov nå var blitt gjenforent med sin italienske kone, innførte statsminister Giuseppe Conte portforbud samme dag. Da hadde koronaviruset alt tatt 1016 italienske liv. I går hadde den bekmørke statistikken mer enn tolvdoblet seg.

I dag er Romas gater tomme, forteller Morozov. Hele Italia er dypt preget av virusets herjing.

– Men på et intellektuelt plan er det hele veldig interessant og opplysende: å se hvor dårlig forberedt vi var på å takle en global pandemi som dette, og å se hvor avhengige vi er av den private sektoren og spesielt tech-industrien, sier han som regnes som en av verdens fremste tech-intellektuelle, over kommunikasjonskanalen Zoom.

Over natta

Zoom, ja. Bruken av den amerikanske videotjenesten, eid av den kinesiskfødte amerikanske milliardæren Eric Yuan, eksploderte med 67 prosent fra 1. januar til midten av mars. På få uker har det digitale verktøyet blitt innarbeidet i folks hverdag og fest: Her får skoleklasser utdelt matteoppgaver og stampubens quizlag servert fredagsquizen.

Zoom er imidlertid bare en av mange digitale tjenester som gjør det godt i koronaens tid. Netthandel og matleverings-tjenester har eksplodert når butikker holdes stengt og portforbud innføres. Over natta måtte millioner av mennesker bli heldigitale og jobbe hjemmefra via en haug med programmer private aktører tjener fett på.

De største av dem kappes nå om å utnytte pandemiens digitale potensial. Netthandel-giganten Amazon, eid av verdens rikeste mann, er i tett dialog med den britiske regjeringen og andre land for levering av koronatester. I USA samler helseteknologi-selskapet Verily, som er Googles søsterselskap, inn folks helsedata og tilbyr innbyggere i Silicon Valley i California, teknologiindustriens knutepunkt, koronatesting.

– Jeg er sikker på at vi bare har sett begynnelsen. Biotech-selskaper i Silicon Valley vil garantert bli prominente i jakta på å utvikle en vaksine. Amazon spiller allerede en avgjørende rolle i logistikk og distribusjon. Og i flere land kontrollerer og kartlegger apper og droner folks bevegelser for å spore smitten, sier Morozov.

Filantroper til unnsetning

Ifølge The New York Times «viser koronakrisa oss hvordan vi skal leve online», mens NRK melder at pandemien gir en «teknologiboom» som sørger for at «Norge digitaliseres i rekordfart».

Den som har lest noe av Morozovs tekster, vet at han ikke liker ukritisk teknologi-hyllest: Troa på at internett er nøytralt, og at digitalisering utelukkende er et gode, er ikke bare en utopi, men en farlig en også. Dette har han messet om i årevis – men han vil ikke ha på seg at han er en teknologi-skeptiker.

– Jeg har ingenting imot en verden som er høydigital. Men den digitale verdenen trenger ikke være nyliberal, sier Morozov.

Slik han ser det, er teknologien et rammeverk som kan tjene et politisk prosjekt. I dag er prosjektet nyliberalismen. Det er Google som kjenner våre innerste søkepreferanser og videreselger dem, det er Foodora og Uber som tygger seg inn i det organiserte arbeidslivet. Og det er Facebooks Mark Zuckerberg, Amazons Jeff Bezos og Alibabas Jack Ma som tjener seg styrtrike på våre digitale dataspor.

Sistnevnte, grunnleggeren av «Kinas Amazon», har i det siste fått mye oppmerksomhet. Jack Ma har delt ut smittevernutstyr til en rekke koronarammede stater – også Norge har fått ansiktsmasker og beskyttelsesforklær fra stiftelsen til Kinas rikeste mann.

– At styrtrike filantroper forsøker å bøte på sine synder, er ikke nytt. Men nå skjer det hver dag, overalt, og enda mer åpenlyst, sier Morozov, som mener koronahjelpa blottlegger at teknologi-filantropene «egentlig bare tilbyr løsninger på problemer de selv har skapt» i dagens globaliserte verden.

– Dette blir sett på som positivet og kult, men er egentlig en farlig og antidemokratisk privatisering av politikken, mener Morozov.

Hva gjør vi så med teknologigigantene som gjennomsyrer våre liv? Ifølge Morozov bør de ikke bare skattlegges eller brytes opp, slik mange på både venstre- og høyresida tar til orde for. Digital infrastruktur bør gjøres statlig, og innbyggere bør eie sine egne data.

– I mine øyne er digital infrastruktur like viktig i nåtidas politiske prosjekt som etableringen av velferdsstaten var i sin tid, sier Morozov.

– Rasjonalet bak velferdsstaten er dette: Vi bestemte oss for at essensielle deler av livet, som utdanning og helse, ikke er en salgsvare. Vi må innse at i dag har de digitale kreftene så stor innvirkning på våre liv at vi må gjøre det samme med dem, sier han.

Forfatteren mener «venstresida og sosialdemokratiet» har sviktet på dette punktet. Vi har funnet oss i at digital utvikling skjer på private aktørers premisser.

– Å utvikle robuste system som kan bygge store datasett uten å kompromittere folks privatliv, er ikke umulig. Det er mulig. Men den eneste aktøren som kunne gjøre det, staten, gjorde det ikke.

Hva gjorde så statene? De tilpasset seg private teknologiselskaper og samarbeidet med dem om blant annet overvåking «for å bekjempe terror og kriminalitet», mener Morozov.

– Teknologi-analfabetisme

I dag er det ikke bare terrorister og kriminelle som skal bekjempes med overvåking, men også koronasmitte. Apper for smittesporing rulles ut i land etter land. Morozov mener at valget mellom overvåking av innbyggere «Kina- og Israel-style» eller «ingen sporing overhodet» er «en falsk dikotomi».

«Den digitale verdenen trenger ikke være nyliberal»

Det finnes, eller fantes, en tredje vei der sporing kan skje på innbyggernes premisser. Men nok en gang retter Morozov pekefingeren mot sine egne, mot venstresida.

– Jeg tror grunnen til at vi har satt opp en slik falsk dikotomi, er fordi venstresida ikke har hatt et datakyndig politisk prosjekt, sier Morozov.

– Med mindre vi kommer med alternativ til disse digitale infrastrukturene, vil vi sitte fast i et trist, nyfascistisk prosjekt der høyresidas overvåkingsstat kombineres med et amerikanisert, privatisert helsesystem styrt fra Silicon Valley.

Med Gramsci i minnet

I dag jobber forfatteren på høygir med sin algoritmestyrte leseliste og søkemotor «The Syllabus», som han skapte for å rydde opp i jungelen av bøker og nyhetsartikler han ville lese. Verktøyet serverer sine abonnenter en ukentlig «best of»-leseliste med artikler innenfor 60 temaer. I koronakrisa finner og samler The Syllabus lesestoff om hvordan pandemien påvirker blant annet arbeidsliv, demokrati og teknologi.

Når Klassekampen spør hvordan han tror verden vil se ut etter pandemien, viser Morozov til Antonio Gramsci. I sine historiske Fengselsdagbøker bygget den italienske filosofen sine analyser på en kombinasjon av «intellektets pessimisme og viljens optimisme».

– Mitt intellekts pessimisme sier meg at ting vil bli mye verre. At politikken privatiseres, alt overvåkes og at de store teknologiselskapene dominerer, sier Morozov.

– Men med viljens optimisme er det noe i meg som tror at det kan gå om vi klarer å lage en slags digital «New Deal», som er mer nedenfra og opp enn Roosevelts toppstyrte prosjekt. En brei koalisjon med fagforeninger, kommunister, arbeidere, offentlig ansatte.

Koronakrisa utløser en debatt om hvordan vi bør organisere våre samfunn, og den muligheten kan «vi benytte til å foreslå en ny organisering av den digitale infrastrukturen», håper Morozov. Men forfatteren er ikke helt overbevist av sin egen viljes optimisme.

– Det er også fullt mulig at vår avhengighet av teknologiindustrien vil gå enda dypere, og at den blir en av disse «too big to fail»-industriene som omsider vil bli helt umulig å frigjøre seg fra.