Du kan bla til neste sideBla med piltastene

New Orleans, 1976: Med mardi gras-indianere og rhythm & blues-mestre skapes den nye lyden av en musikkby.

Vi pynter oss med fjær

Mardi grasEirik Blegeberg17. februar 2020

LIVE I 1977: Fra en konsert med The Wild Tchoupitoulas og The Neville Brothers i New Orleans. FOTO: JON SIEVERT/MICHAEL OOCH ARCHIVES/GETTY IMAGES Jon Sievert

Wild Tchoupitoulas, pluss eksepsjonelle musikere, lyttet seg bakover og spilte seg framover.

I’m an Injun ruler from the 13th ward / A Big Chief Kahuna and I won’t be bought / I walked through fire and I swam through mud / Snatched the feathers from an eagle, drank panther blood

Hektisk, men moro: Provisorisk rapduo med psykedelisk piff og pågangsmot.

Curry, Kenny og kanari

EpMartin Bjørnersen17. februar 2020

DYNAMISK: Samarbeidsprosjektet til Denzel Curry og Kenny Beats har en intens, nærmest ungdommelig energi, men med et lydbilde og en estetikk som peker bakover, mot det tidlige nittitallet begge er født på. FOTO: YOUTUBE

Denzel Curry & Kenny Beats

Unlocked

Album

PH Recordings/Loma Vista/Caroline

Under det selvforklarende artistnavnet Kenny Beats har 28-årige Kenneth C. Blume (den tredje, faktisk) etablert seg blant denne hiphop-generasjonens mest interessante produsenter. Skjønt, selvforklarende? Det som gjør produksjonene til Kenny Beats verdt å følge med på, er nettopp at han forstår at hiphop-produksjon er mer enn bare «beats». Selve beatsene hans er sjelden spesielt oppsiktsvekkende i seg selv, tvert om lener de seg ofte litt vel hardt på dagsaktuelle mikrotrender.

Og bakom synger drogene: Ren og lekker overflate – der sorgen, tiden og selve livet ligger under.

Observerer tidens elv

AlbumArvid Skancke-Knutsen17. februar 2020

FØLSOM: Kevin Parker med refleksjoner over livet, på en plate visstnok påvirket av ecstasy og Travis Scott. FOTO: MATT SAV

Tame Impala

The Slow Rush

Interscope/Playground

«The Slow Rush» er en ganske passende tittel, når mannen bak et av verdens mest kritikerroste band bruker fem år på å følge opp sitt forrige suksessalbum. Det er ikke det at Kevin Parker har ligget på latsiden, heller: Diverse studio-samarbeid i nyere tid inkluderer artister som Lady Gaga, Kanye West og Mick Jagger. Det siste synger han til og med om på ett av sporene her: Wanna tell you ‘bout the time / I was in Abbey Road / Or the time that I had / Mick Jagger on the phone. Tilsynelatende er dette namedropping og self-aggrandisement. Men sangen heter «Posthumous Forgiveness», og er en sår og hudløs henvendelse fra den australske musikeren til hans egen far, som døde for drøyt ti år siden. Den handler om den vedvarende sorgen ved at helt sentrale skikkelser for alltid forsvinner fra livet ditt.