«Ett, två – lycka till!» La oss starte tett på i opptakten, sekundet før flisa på tenorsaksofonen løftes inntil leppene til Fredrik Ljungkvist. Zoom litt ut, til Magnus Broo ved siden av ham, med trompeten midtveis i en simultan parallell bevegelse, for sammen er de to selve frontlinja på den provisorisk utbygde scenen som blir synlig idet vi zoomer utsnittet lenger ut, noen få minutter over åtte mandag 20. januar. Til venstre for Ljungkvist kommer et flygel til syne, ved tangentene en herre ved navn Håvard Wiik, på motsatt flanke er det så vidt plass til trommesettet til Hans Hulbækmo, som sitter med et stykk stikke midtveis i lufta, en annen parat og en tredje i kjeften, og proppfulle poser med provisoriske påbygninger klare på kantene. Bak der, inntil den røde mursteinsveggen, finner Ingebrigt Håker Flatens fingre frem til det første av det som skal bli noen titusen anslag på strengene på den klangfulle basskassa, selve grunnmuren på et vis.

Vi fortsetter å zoome ut og gradvis kommer publikum til syne, en rad stoler tett opptil scenen i det trange lokalet, ellers støtter folk seg mot bardisk, virveltrapp og spredte bord, inne på klaustrofobisk hjemmekoselige Kafé Hærverk, denne besynderlige lille bula, dette subkulturelle veikrysset her i Hausmannskvartalet i Oslo. Finnes det for tiden noe annet spillested i byen med stamina og vågemot til et såpass halsbrekkende prosjekt som det vi er samlet for her?

Altså den skandinaviske institusjonen Atomics (høyst) egendefinerte «vareopptelling» etter pluss/minus tjue år som (høyst) aktivt band. Der alt egenkomponert materiale i en diskografi som strekker seg tilbake til «Feet Music» (2001) skal spilles, fem kvelder på rad, tre sett per konsert. Og jo, det hele innledes med «Næra grensen», første spor på debutalbumet «Feet Music» (2001). Men resten av materialet blir fremført ikke-kronologisk, om enn langt fra i tilfeldig rekkefølge, for de enkelte settene vil vise seg usedvanlig gjennomtenkte og «velkomponerte» gjennom uka.

Vi holder oss likevel, litt til, akkurat i dette første sekundet av første sett, og før vi zoomer ut fra Hærverk kaster vi et ekstra blikk på publikum. Preget som det er, hver kveld uka gjennom, av kjente fjes fra byens musikkmiljøer, også langt forbi jazzmiljøet, men i all hovedsak musikere fra generasjonene som har fulgt i de to tiårene siden tusenårsskiftet, musikere som utvilsomt har med skjellsettende opplevelser fra scenekanten på Atomic-konsert, i sine respektive håndbagasjer.

Og rett nedi dumpa her, i det vi zoomer opp og ut i fugleperspektiv og nabolaget trer frem, ligger Blå. En klubb som i sine tidlige år er knyttet tett sammen med nettopp Atomic-generasjonen i norsk jazz, ungjazz som noen kalte det den gang. Men vi trenger enda bredere perspektiver, ikke bare det skandinaviske som kommer til syne noen tusen meter opp i lufta, åpenbart relevant for et band som norsk/svenske Atomic. Men per i dag er de også et globalt kollektiv, med medlemmer som til daglig bor og virker spredt over kontinentene som kommer til syne når vi entrer det kosmiske perspektivet. Og idet solsystem blir til stjerneklynger blir til galakser, nærmer vi oss også det planet all såkalt fri musikk sikter seg mot, en frihetssøken etter noe universelt, uhåndgripelig og i grunnen kanskje umulig.

Det klarest definerende ved Atomics musikk er imidlertid balansegangen mellom improvisasjon og det strengt, ambisiøst komponerte, det strukturerte. Så hva skjer i vårt tankeeksperiment, denne galaktisk svimlende utzoomingen av øyeblikket, i det vi når det kjente universets grenser? Med lyden av Atomic som veiviser tenker jeg at det ut av dette mørket, dette ukjente, gradvis åpenbarer seg nye former og elementer, som igjen viser seg å kretse om hverandre, etter hvert danne strukturer, som utkrystalliserer seg som … en klase saltmolekyler i et osean som viser seg å være den første svetteperlen på panna til Ingebrigt Håker Flaten, en mandag kveld på Hærverk i januar.

Bandets opprinnelige trommeslager, Paal Nilssen-Love, fortalte Musikkmagasinet, muligens i situasjonsbasert affekt ganske kort tid etter at han forlot bandet i 2014, at han skjønte det var på tide når han registrerte at han hadde spilt en hel Atomic-konsert uten å bli svett en gang. Vel, selv lokomotivet Nilssen-Love ville slitt med å henge med hele veien denne uka med tilsvarende energisk tilstedeværelse som Hulbækmo. Men poenget, også med den innfløkte perspektivrunddansen fra makro- til mikronivå som vi forsøkte oss på over her, er at Atomic handler om mye mer enn energi og eksplosive utblåsninger – slik det tross alt var nærliggende å tolke selve bandnavnet, særlig i den tidlige fasen av karrieren.

«I slike stunder hvor det låter som om alle danser samba til tysk musikk»

For det har alltid vært noe mer og noe helt annet der, desto mer synlig og hørbart i det bandet Atomic har blitt i dag, etter fem år med Hulbækmo. En evig utforsking som også ser innover, inn i strukturene i musikkens kjerne og innenfor der igjen, på mikropartikkelnivå, om du vil.

Selvsagt mest påfallende i de karakteristiske komposisjonene til Håvard Wiik, som sammen med Ljungkvist har blitt den dominerende kompositoriske stemmen i gruppen. Wiiks svært tydelige inspirasjon fra særlig kontinentaleuropeisk kunstmusikk fra forrige århundre, og bandets besynderlige måte å kombinere dette på mange vis strenge strukturelle tonespråket med rikelig rom for fri improvisasjon, har blitt noe som har definert uttrykket. Innimellom med innovativ bruk av modaljazzens rammeverk, som i torsdagssettets sakrale høydepunkt «Psalm» (2001).

Men dette er på ingen måte hele uttrykket til Atomic. Der Ljungkvists komposisjoner gjerne peker helt andre steder, og oftere enn man hadde husket, innser jeg i løpet av uka, nikkes det klart mot en såkalt svensk melankoli vi kjenner fra folketoner via ABBA til moderne fabrikkpop. Ekstra klart på tirsdagshøydepunktet «Longing for Martin» (fra 2001), noe så sjeldent i Atomic-katalogen som en rendyrket ballade, tilegnet Broos trompet.

Dette er jo heller ikke et tonespråk som vanligvis pleier få bryne seg på og bryte med fullt friimproviserte utbrudd. Selv om Atomic på sitt mest ekspressive snarere slekter på den britiske skolen av frijazz, men også mot en nittitallsgenerasjon Chicagomusikere som hele denne gjengen har pleid nære forbindelser med, og som får sitt anerkjennende nikk når det ekstra energiske tirsdagssettet får en mesterlig mild avrunding med «Andersonville», oppkalt etter midtvestmetropolens gamle svenske nabolag.

Atomic er et band som (heldigvis) heller ikke kan beskyldes for å snike seg forbi eller utenom jazzsjangerens dype røtter i afroamerika. De er til de grader til stede, i den tidvis taktløse, men alltid intense swingen i «rytmeseksjonen» Håker Flaten/Hulbækmo, som gir musikken sine føtter, men også dype røtter.

Og i det kraftfulle spillet til Magnus Broo, kvintettens «hemmelige våpen» og mest fristilte spiller, sånn utenom de doble hornlinjene med Ljungkvist. Broo har den blåeste tonen av dem alle, i noen sjeldne små stunder kan den transportere deg helt tilbake til gateplan i en second line i New Orleans.

Alt dette, og langt mere til, er Atomic. Og i noen ekstra intense øyeblikk sist uke er de alt dette, og mere til, på en og samme tid. I slike stunder hvor det låter som om alle danser samba til tysk musikk. For å vri litt på en minneverdig Atomic-låttittel, for øvrig en av de aller flotteste av Broos litt for sjeldne komponistbidrag. Atomic er, for mange av oss som var samlet konsertserien gjennom, et av verdens aller beste nålevende band. Selv om de ikke er de aller, aller beste musikerne i verden, om det riktignok neppe er mer enn maksimalt et firesifret antall på verdensbasis som opererer på tilsvarende nivå. Men da snakker vi teknikk, og det er altså langt fra det mest sentrale her, enda så høyt teknisk og fysisk nivå det kreves for å lande slikt som dette.

Desto viktigere er det mer esoteriske, mindre håndgripelige som utgjør en dypt personlig musikalsk stemme. Ikke bare de fem høyst individuelle og tidvis svært individualistiske stemmene til den enkelte musiker. Atomic har i en slags modulær modus også flere svært distinkte stemmer i sine samspill mellom to eller flere instrumenter. Ljungkvist/Broo opererer med en samstemthet man ellers kun finner blant countrymusikkens samsyngende søskenflokker. Og det er en fryd å i løpet av uka observere det egendefinerte tegnspråket til Ljungkvist/Wiik på strategiske punkter. Eller denne swingen til Håker Flaten/Hulbækmo, som kulminerer i en klimaktisk versjon av publikumsfavoritten «Boom Boom» (2003) helt mot slutten av den mer løssnippede fredagskvelden, som demonstrerer at de fortsatt lever opp til også den eksplosive ordbunnen i bandnavnet.

Det er likevel kort sagt umulig å kortfattet oppsummere opplevelsen av en femdagers med disse fem. Men én ting står klart for meg. Det er at det ikke finnes fem andre musikere i verden som hadde klart å gjenskape lyden av Atomic, annet enn i korte små strekk og bruddstykker, som uansett ikke blir mer enn flyktige fragmenter av det fulle bildet.