Hva gjør vi når alle filmer og serier tar til å likne hverandre?
Benjamin Yazdan
PANAMA PAPERS: Steven Soderberghs Netflix-film «The Laundromat», med Meryl Streep i en av rollene, er et platt, umorsomt forsøk på å stille ut kapitalmaktas umettelige grådighet. FOTO: NETFLIX
I motsetning til programsjefen for filmfestivalen i Cannes, Thierry Frémaux, har ikke Venezia-biennalens overhode Alberto Barbera de minste kvaler med å invitere Netflix inn i varmen. Nicolas Winding Refns radikale serie «Too Old To Die Young» (Amazon Studios) fikk derimot premiere i Cannes i mai.
De betydningsfulle filmfestivalene reagerer i det hele tatt med forvirring i møte med strømmegigantenes hegemoni. Et helt nytt sett tilskuervaner og en vesentlig endring i måten vi konsumerer visuell historiefortelling på, møtes enten med klamme omfavnelser, semikritiske og kulturkonservative panelsamtaler eller en slags form for scenenekt – som i lys av den kommersielle glansen festivalene ellers nyter godt av, virker fullstendig inkonsekvent.
Foruten å bygge opp om seeren som klikkhungrig, algoritmestyrt konsument, er det mest faretruende ved strømmetjenestenes markedsdominans at det visuelle uttrykket forflates til et punkt hvor alle serier og filmer begynner å likne på hverandre. Det finnes nok ennå ikke noen homogen Netflix- og HBO-estetikk, men det begynner å avtegne seg en rød tråd i forflatet digitalfoto, mangel på tekstur i bildene, narrativer som sentreres rundt formidlingen av innhold og som oftest et påfallende fravær av vilje til å eksperimentere med mediumspesifikke formgrep.
«Steven Soderberghs Netflix-film er skrekk- eksempelet på hva som skjer når særegne filmskapere bøyer seg for den såkalte nye mediehverdagen»
Steven Soderberghs Netflix-produserte «The Laundromat» er i så måte skrekkeksempelet på hva som skjer når særegne filmskapere bøyer seg for den såkalte nye mediehverdagen. Panama Papers-filmen er nesten rystende dårlig. Den ser ut som en hvilken som helst annen amerikansk serie, og bærer ingen av Soderberghs ellers ganske virtuose kjennetegn som regissør.
Nå har ikke akkurat økonomiske thrillerkomedier vært en sjanger å lite på etter finanskrisa i 2008, men behandlingen Mossack Fonseca får i «The Laundromat», går de fleste en høy gang. Tilsynelatende har Soderbergh plukket opp mer inspirasjon fra YouTube-instruksjonsvideoer enn New Hollywoods paranoide 70-tall. Resultatet er et platt, tabloid og umorsomt forsøk på å stille ut kapitalmaktas umettelige grådighet og totale ufornuft.
Etter møtet med en film som påberoper seg å være politisk kun i egenskap av å formidle en meningsytring, var det nesten parodisk – og desto mer beroligende – å ramle innom en spesialvisning av Tsai Ming-liangs mesterlige «Goodbye, Dragon Inn» (2003). Den taiwanske regissørens varsomme, kontemplative skildring av filmkulturens død i et gammelt, nedstøvet kinokompleks er den rake motsetningen til den oppjaga tonearten som preger serieformatets knefall for umiddelbar tilfredsstillelse.
«Goodbye, Dragon Inn» er elegisk uten å være sentimental, og maner nesten fram en slags filmens metafysikk. Men selv om Tsais bilder av en verden av i går er dypt bevegende – og fortjener et langt større publikum – ble visningen under årets filmbiennale også en slags spak syndsforlatelse fra en festival som ikke aner hva den skal gjøre med kinokulturens forvitring.
Manus: Gary Dauberman, basert på romanen av Stephen King
Med: Jessica Chastain, Bill Hader, James McAvoy, Jay Ryan, Isiah Mustafa, James Ransone, Andy Bean, m.fl.
Lengde: 2t, 49min
Å beskrive hva skrekk-klassikeren «It» handler om er ingen enkel sak. Boken er mer enn 1100 sider lang og tar opp tema som tap av uskyld, fortrenging av minner, overvinnelse av frykt, og enda mye mer. Vi følger de syv hovedpersonene både som barn og voksne (i 1958 og 1985), og lærer dem å kjenne gjennom godt og vondt. Mest vondt, så klart; det er en Stephen King-roman.
I kinofilmform (den er tidligere filmatisert for tv) er handlingen delt i to. «It» (2017) tar for seg barndommen (nå lagt til 1989), mens «It: Chapter Two» fokuserer på gjenforeningen 27 år senere. Og for en gjenforening!
BRRR: Klovner kan være skumle. Veldig skumle. FOTO: WARNER BROS./SF STUDIOS Courtesy of Warner Bros. Pictures
Ondskapen barna overvant er tilbake – sterkere og mer aggressiv. Som sist manifesterer den seg som klovnen Pennywise (gestaltet av en uhyggelig Bill Skarsgård), men antar også andre former, som når den spiller på hovedpersonenes individuelle traumer og frykter.
Så vel regissør som format har utviklet seg positivt siden sist. De voksne fremstår som mer fullendte enn barna, og siden alle (unntatt én) har flyttet fra både barndomsbyen og fortiden, tilfører tilbakekomsten og gjenoppfriskningen av minner historien noen veldig interessante gnisninger. Dessuten brukes humor (av mørkeste, syrligste slag) i større grad, med veldig godt resultat. Samt at klovnen er blitt smartere, mer menneskelig og følgelig mer fryktinngytende.
Bill Skarsgård imponerer virkelig, og selv om han får hjelp av sminke og spesialeffekter, er stemmen helt hans egen. Mimikk, bevegelsesmønster og holdning også, naturligvis – men først og fremst fraseringen, toneleiet, stemmen. Den er skummel.
«Så vel regissør som format har utviklet seg positivt siden sist»
Til overmål er filmen umiddelbart spennende. Åpningssegmentet er ett av de beste jeg har sett på lenge, og reder på eksemplarisk vis grunnen for det som følger. (Selv om man ikke har sett første film kan man henge med.) De voksne er lett gjenkjennelige forlengelser av barna, og fremstillingen av dem gjør oss genuint interessert i å få vite mer.
Muschietti har et særlig godt grep om det visuelle, og det er lett å se at også han har vokst siden sist. Scener og segmenter glir naturlig over i hverandre; spenningsnivå og tempo økes sakte, men ubønnhørlig, og bruken av flashbacks gir film og figurer fylde, uten å forvirre eller stykke opp.
Naturlig nok holdes ikke åpningsnivået hele filmen gjennom – vi snakker to timer og tre kvarter – og mot slutten overskygges filmens kvaliteter av det skuffende sjangertro handlingsforløpet. Til da har filmen hatt et godt grep om både publikum og måten den forholder seg til historiens overnaturlige element – og de «spilleregler» disse skaper. Det er imponerende, for her er nok av internlogiske snubletråder å passe seg for.
Filmens andre signifikante problem – lengden – sammenfaller med slutten. Idet totimersmerket passeres setter en lett tretthet inn, og man tar seg i å tenke at det er på tide å bli ferdig nå.
Beklageligvis forsterker problemene hverandre, og det som kunne vært en eksepsjonell skrekkfilm ender som en (bare) god en. Ikke akkurat «fort sett og fort glemt», men nesten.
FØLGESVENNER: Laksen har spilt en rolle for mennesket siden steinalderen. Men den ville laksen kan gå en dyster framtid i møte. ILLUSTRASJON: TIMOTHY KNEPP
En gang var laks som var kokt dagen i forveien og servert kald, bare fint nok til søndagsmiddag servert med agurksalat, rømme og varme poteter. En gang var også laksen så ettertraktet at britiske rikmenn, såkalte lakselorder, la sommeren til norske elver for å få fisket den forjettede laksen.
I dag ligger laksen pakket i is og isopor på vei til Beijing og andre steder langt unna. Samtidig er laksen gått fra noe rikingene fisket på fritida, til å bli noe de tjener seg rike på.
Hva skjedde på veien dit? Og hvorfor var laksen en så yndet fisk i utgangspunktet? Dette prøver Lars Kvamme å svare på i boka «Laks – en biografi». Her fortelles historien om hvordan mennesket og laks til alle tider har krysset sine livsveier.
Fisk blant dinosaurer
I disse dager er gyteklar atlantisk laks (Salmo salar) i ferd med å baske seg oppover norske elver. La oss likevel begynne med en begynnelse. «Alt begynner med et lite, rundt, oransje egg», skriver Kvamme. Men laksens historie starter enda lenger tilbake.
– Laskens stamfar var en liten fisk som svømte rundt og var på størrelse med en mort, forteller zoolog Petter Bøckman.
Det var den gangen dinosaurene travet rundt på jorda og elvene ikke var fulle av otere, og det ikke sto mennesker langs bredden og fisket den, sier han.
Da dinosaurene ble utryddet for 65 millioner år siden, var den lille fisken en av overleverne. Mange naturlige fiender var plutselig borte, og laksefiskene begynte å utvikle egenskapene som gjorde at den både kunne leve i saltvann og ferskvann.
Trygghet og strev
Laksen er en såkalt anadrom fisk, som fødes i elvas ferskvann og lever livet sitt i havet, i likhet med ørret og røye, før de igjen vender tilbake til elva. Når den gyteklare laksen velger å komme seg lengst mulig opp i elva for å legge eggene sine, er det både en smart og slitsom strategi, forteller Bøckman.
– Det er ekstremt tungt for en fisk å svømme motstrøms på den måten. Mange klarer det ikke og dør på veien. De største laksene vi ser, er de som har levd lengst i havet og ofte prøvd mange ganger. Samtidig slipper lakseungene å vokse opp i det farlige havet. Det er mye tryggere i en elvekulp.
Det er derfor en laks kan nøye seg med å legge rundt 1000 egg, forklarer han, mens en gytemoden skrei har millioner.
Gaven fra gud
I boka «Laks – en biografi» tegnes hele denne historien opp. Det er likevel kontakten mellom laks og menneske som står i sentrum av fortellingen. I Norge finner vi laks på helleristninger fra steinaldermennesker, men første gang laksen dukker opp, er allerede på et cirka 25.000 år gammelt hulemaleri i L’Abri du Poisson, sørvest i Frankrike. Der er laksen hogd i naturtro størrelse og er antakelig inspirert av en fiskeopplevelse ved elva Vézère like ved.
Gjennom historien dukker laksen opp både i kunst, sagn og lovtekster. Den nevnes i Magna Carta fra 1215, og i Gulatingsloven fra omtrent samme tid blir den omtalt som «Guds-gåva»:
«Den største trusselen mot villaks i dag er oppdrettsnæringen»
— LARS KVAMME, FORFATTER
«Alle stader der folk eig lakse-elv, skal kvar gjera fiskegreidor i sitt elvestykke, og det soleis at fiskane kann gå upp i kvar elvepart. Ganga skal Guds-gåva til fjells som til fjære, um ganga ho vil.»
Lars Kvamme ser for seg hvor utrolig det må ha vært å leve langs europeiske eller nordamerikanske elver før industrialiseringen og se at det hvert år kom massevis av denne sølvblanke, store fisken opp fra havet.
– Tenk hvor mye risiko og kamp det var å fiske til havs, og her kommer denne utrolige næringsrike fisken og bare svømmer forbi husene til folk, langt inne i landet. Det er ikke vanskelig å se for seg at den ble viktig, sier Kvamme.
Portugisisk laks
Laksebiografien til Lars Kvamme er dessverre også en undergangsfortelling.
En gang var laksen mye mer utbredt enn den er i dag. Det fantes store laksebestander i Themsen i London, og den svømte inn i elver så langt sør som Portugal. I Nord-Amerika hadde de fleste elver nord for New York laks. Kvamme ble overrasket over hvor mye laks det var langt sør i Europa.
– At vi i dag tenker på laksen som en art som hører til lenger nord, handler først og fremst om at vi som mennesker utryddet laksen fra store deler av dens utbredelsesområdet i løpet av de første 150 årene etter industrialiseringen, sier han.
Forurensning, overfiske og oppdemming av elver var tidligere noen av de største truslene mot laksen. I dag har lakselus og rømming fra oppdrett og klimaendringer seilt opp som enda større trusler.
«Det er ekstremt tungt for en fisk å svømme motstrøms på den måten»
— PETTER BØCKMAN, ZOOLOG
– Den største trusselen mot villaks i dag er oppdrettsnæringen. Den er klart størst i Norge, men det er også her vi har flest villaks, dermed truer den norske oppdrettsnæringen hele den ville delen av arten, sier Kvamme.
I boka påpeker han at det «i dag produseres dobbelt så mye oppdrettslaks i ett eneste oppdrettsanlegg, som det finnes villaks i hele Norge – landet med mest vill, atlantisk laks i verden». Men oppdrettsnæringen vokste fram etter at vi i lang tid hadde ødelagt for laksen på en rekke andre måter, påpeker han.
– Hvis villaksen blir utryddet, er det ikke på grunn av oppdrett alene, men det kan ha vært en av de siste spikrene i kista.
Laks hver dag
Tilbake rundt middagsbordet er laksen kanskje kommet for å bli en god stund som hverdagsmat. Men også denne fortellingen er sammensatt, skriver Kvamme. En mye gjenfortalt anekdote i laksemiljøet er fra den gangen laksen svømte rundt i elvene i overflod. Da het det seg at tjenestefolket hadde kontraktfestet at de ikke skulle ha laks til middag mer enn tre ganger i uka.
Kvamme tror endringen rundt laks som mat de siste årene, først og fremst handler om oppdrettslaks.
– Villaks er mer enn noen gang en luksusvare. Men samtidig ville ikke butikkhyllene blitt fylt av oppdrettslaks om ikke folk kjøpte den. Det er ikke til å komme unna at det er en fisk det er enkelt å tilberede, og som tross alt er både god og næringsrik, sier Kvamme.
Petter Bøckman setter pris på at laksen nå har fått en biografi.
– Vi står overfor en verden med stadig flere mennesker som tar stadig mer plass. Derfor er det bra med alt som gjør at vi kan forstå og elske den naturen som blir igjen til våre barnebarn.
For den ville laksen kan derimot framtida være dyster, spår Bøckman.
– Det kommer helt an på hvordan vi oppfører oss. Men ser man historisk på det, har alle dyr som har blitt menneskets husdyr, slitt. Steinbukken sliter, muflonsauen sliter. Uroksen er helt utdødd. Det å være menneskets husdyr er en prøvelse.
