- Under tittelen «Drømmer om ‘danske tilstander’» trykket Dagbladet i går et bilde av Danmarks boligminister Kaare Dybvad og Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum. Sistnevnte hadde tatt seg en pause i valgkampen for å møte den danske sosialdemokraten. Det er ikke første gang de møtes: Dybvad har besøkt Norge før for å fortelle om politiske prosjekter, og Vedum og hans folk har vært i Danmark for å lære. Dybvad er opptatt av utarmingen av danske lokalsamfunn, som han mener truer selve kjernen i det danske demokratiet. Hans bok «Udkantmyten» handler om resultatene av kommunereform og utflytting av arbeidsplasser fra distriktene. Dybvad har nok en del av æren for at de danske sosialdemokratene i dag har et svært radikalt distriktsprogram, hvor de blant annet går inn for å bygge opp politienheter, nærsykehus og utdanningsinstitusjoner i danske bygder.
Eit forsøk på tidsdiagnose.
Ein ny periode?
Når historikarane får etterkrigstida på avstand, kjem dei til å dele denne tida i tre periodar. Gerhardsen-tida var år med sentralstyrt, kapitalistisk planøkonomi. Frå siste halvdel av sekstitalet tok fleire og fleire til å tenkje at ei anna og betre framtid er mogeleg. Nye tankar kom nedanfrå og i mange land samtidig, med protestar mot atomvåpen og atomkraft, mot vestmakters koloniar, mot militærstyre i Hellas, Spania og Portugal, med støtte til Vietnam og Palestina, EEC-nei i Norge, 200 mils fiskerigrense, kvinne-, distrikts- og miljøkamp. Ved utgangen av syttiåra var kvinner flest i arbeidslivet, Norge hadde fått ei betre arbeidsmiljølovgiving, miljødepartement, sjølvbestemt abort og opptrappingsplan for bøndene. I internasjonalt arbeid var ikkje Norge lenger i eitt og alt eit lydrike for USA, men la eit stykke på veg suverenitetsprinsipp og globalt like vilkår til grunn.