Fremskrittspartiet, som i helga har landsmøte, bakser i motvind. Egentlig er det litt rart ettersom høyrepopulistene fosser fram ellers i Europa. Hvorfor lykkes det ikke for Frp, som nå har målinger helt nede på titallet – langt unna velmaktsdagene da det fikk over 20 prosent i valg. Riktignok har partiet lagt bak seg et særdeles trøblete år. Det snakkes om Frps «annus horribilis», med skandaler på rekke og rad: Ulf Leirsteins pornografi-e-post til en mindreårig, Sylvi Listhaugs avgang som justisminister, Per Sandbergs Iran-reise, Mazyar Keshvari fiktive reiseregninger og Tor Mikkel Waras sorti fra regjeringen etter at kona ble siktet for å ha tent på bilen i den hensikt å kaste mistanke på andre.

Det viktigste er likevel at partiet ikke er i kontakt med folkelige stemninger som i andre land gjør at høyrepopulistene stormer fram. I Norge er det spesielt to saker som har skapt engasjement: sentraliseringspolitikken – med tvangssammenslåing av kommuner og fylker, nedleggelser av sykehus og fødeavdelinger, kutt i postdistribusjon og avvikling av trafikkstasjoner og passkontor – og de økte bomavgiftene som har gitt opphav til protestpartier flere steder i landet. Men Frp er ikke i stand til å utnytte disse sakene fra regjeringskontorene. Partiet er ansvarlig for samferdselspolitikken, og de stemmer for bompenger på Stortinget. Påtroppende nestleder Sylvi Listhaug forsøkte på en pressekonferanse i forkant av landsmøtet denne uka å opprettholde bildet av Frp som selve garantisten for reduserte bomavgifter. Budskapet går likevel ikke hjem – målt mot brageløftene partiet ga da det gikk inn i regjering.

I distriktspolitikken står det enda verre til. Her framstår Frp som det mest sentraliseringsivrige av alle regjeringspartiene. Tidligere parlamentarisk nestleder Helge André Njåstad drev gjennom tvangssammenslåing av fylker og kommuner i Stortinget, og Frps vekslende justisministre har stått i spissen for å gjennomføre politireformen som minsker politiets tilstedeværelse lokalt. Partiet har også vært med på å avvikle flybasen på Andøya.

Frp klarte lenge å kombinere regjeringsdeltakelse med å være et opposisjonelt protestparti, men nå begynner det å røyne på. Sp har i stedet blitt partiet som målbærer misnøyen. Selv står Frp helt på sida av de nye folkelige strømningene.

Det hjelper heller ikke at Frp – i motsetning til de fleste suksessrike høyrepopulistiske partiene i Europa – har liberalismen som rettesnor i den økonomiske politikken. I prinsippet skal staten bare utføre oppgaver som det private ikke kan løse. De sosiale bevegelsene i Europa krever derimot et brudd med liberalismen og en mer aktiv stat som kan sikre arbeid og gi trygghet.

«Frp er ikke i kontakt med de folkelige stemningene som i andre land gir høyrepopulistene framgang»

Skulle Frp ha kommet segpå rett side av de folkelige bevegelsene, måtte det ha gått ut av regjering og inntatt den tradisjonelle rollen som protestparti. Det er det likevel ingen i partiet som vil. Det eneste kortet som da gjenstår, er innvandring.

En sentral spiller her blir Sylvi Listhaug. Politikeren fra Ørskog på Sunnmøre gir partiet en helt annen politisk dimensjon enn det pragmatikere som Jon Georg Dale, Terje Søviknes og Ketil Solvik-Olsen leverer. Hun har en opprørt, indignert harme som ingen annen norsk politiker. Listhaug kvier seg heller ikke for å snakke om ondskap i nærmest bibelske termer, og hun slår bombastisk fast – uten å senke blikket – at det ikke finnes noen tilgivelse for kvinnene som har reist til Syria. Hennes form gir Frp en hard kant som appellerer til partiets mest innvandringskritiske medlemmer og velgere.

Listhaug leder også partietsinnvandrings- og integreringsutvalg, som legger fram sin første rapport på landsmøtet. Her kommer nye forslag om innstramminger på stripe. Frp vil gi dobbelt straff i områder med mye kriminalitet. Det samme gjelder gjengmedlemmer. Og der Herren sier at du skal tilgi dine fiender, ikke sju ganger, men sytti ganger sju, klinker Frp til med firedobbel straff for gjengmedlemmer som begår kriminelle handlinger i utvalgte soner.

Frp vil også at kvoteflyktninger skal skrive under på en verdikontrakt for å få beskyttelse i Norge. Blant annet må de forplikte seg til å oppdra barn etter «norsk standard» (!). Hvis ett av punktene i kontrakten brytes, kan det medføre tap av statsborgerrettigheter og oppholdsgrunnlag.

Her konstrueres det stadigmer spissfindige forslag for å befeste inntrykket av at Frp er den strengeste av de strenge. Første mål er å få politikere på venstresida til skrike opp, slik at partiet får maksimal oppmerksomhet om innvandringspolitikken.

Likevel kan det hende at strategien ikke lykkes denne gangen. Noen omstendigheter har endret seg. Det er ingen stor flyktningstrøm til Norge for øyeblikket, og kanskje viktigere, Ap har endret politikk. Målet med Aps nye migrasjonspolitikk, frontet av Masud Gharahkhani, har vært å forhindre at innvandring blir en tapersak for Ap hver gang Frp kaster saken inn i valgkampen. Årets valgkamp blir derfor også en test på om Aps nye forsvarsverk holder – eller om Frp nok en gang skal lykkes med å sette innvandring på dagsordenen i valgkampinnspurten.