Jeg hører bare at dere vil bruke mer penger. På alt. Men hva om vi ikke har penger til alt?
— Federico Juárez Perales (H) til venstresidas ordførerkandidater i Stavanger, i Aftenbladet
Skatt er ikke et onde. Det er et gode. Selv redere burde skjønne det.
— Hege Ulstein i Dagsavisen
Det var en del «regjeringen må gå» og ikke minst «Fjern Erna» – En rapper ba om at man skulle hive Erna i kverna, til jubel fra alle barna. Sjarmerende.
— Henrik Brinch van Meenen om skolestreiken i Aftenposten Si;D
I Kunst-Norge er du alene om du får flokken mot deg, med mindre annet er opportunt.
— Øystein Stene i Aftenposten
Anklagende retorikk brukes som en håndbak som presser ned midten på en Napoleonskake, slik at kremen tyter ut til begge sider.
— Espen Goffeng på NRK Ytring
Vi må ta en kollektiv valium, og ikke bite på trollagnet med begge tennene.
— Espen Goffeng
Medieprofessor og redaktør er kritiske til at VG selv skal stå for den eneste evalueringen av egen dekning:
VG OM VG: Nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken skal gå sin sjef Gard Steiro (bildet) etter i sømmene. Her er Steiro i et intervju med VGTV. FOTO: HALLGEIR VÅGENES, VG/NTB SCANPIX Hallgeir Vågenes
VG evaluerer egen dekning av Giske-videoen. Medieprofessor Paul Bjerke mener det ville vært på sin plass med en ekstern granskning.
– Det ville vært lurt om VG hadde overlatt granskingen til noen eksterne, sier medieprofessor Paul Bjerke.
Det er ventet at VG denne uka ferdigstiller den interne evalueringen av egen dekning av Giske-videoen. Sofie, kvinnen på videoen, hevdet overfor TV 2 at VGs journalist Lars Joakim Skarvøy med viten og vilje publiserte et feilaktig sitat som ga et uriktig inntrykk av situasjonen på dansegulvet.
VGs nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken leder den interne evalueringen. Hun undersøker det journalistiske arbeidet til Skarvøy, men også hvilken rolle VGs sjefredaktør Gard Steiro hadde da saken ble publisert i februar i år.
Tillitvekkende?
Medieprofessor Paul Bjerke mener det ikke er noe i veien for at VG undersøker hva som skjedde for sin egen del, men mener det er grunn til å spørre om folk vil ha tillit til en slik evaluering.
– Det tror jeg mange i liten grad vil ha, sier han.
Bjerke viser til at norske presseorganisasjoner tidligere har hyret eksterne til å granske mediedekningen i enkeltsaker, blant annet dekningen av Tore Tønne-saken og dekningen av Hedrum-saken. Sistnevnte tok for seg den massive presseomtalen etter drapet på en tolv år gammel jente ved Larvik i 1999.
– Jeg tror det kunne vært fornuftig om en av presseorganisasjonene tok initiativ til en liknende gransking i VGs tilfelle. Ikke minst siden dette er en sak som ikke bare rammer VG, men også det øvrige norske medielandskapet, sier Bjerke.
– Vil ikke en ekstern gransking komme i konflikt med kildevernet?
– I dette tilfellet har kilden stått fram, og hun trenger neppe mye vern. Ofte kan man spørre seg om ikke de stadige henvisningene til kildevernet handler mer om å beskytte journalistene enn kildene.
– Bør ikke være redd
Tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, uttalte til bransjenettstedet Medier24 at pressen ikke bør være redd for å slippe andre til i granskingen: «Når andre maktpersoner og samfunnsinstutisjonar gjer seg skyldig i alvorlige feil, er det ikkje uvanlig at media seier at det ikkje held med intern gransking (…)», sier Kokkvold til Medier24.
Også redaktør i Bergensavisen, Sigvald Sveinbjørnsson, har vært kritisk til VGs gransking. Avisa hadde følgende kraftfrase i en leder forrige helg:
«Det er altså VGs redaktører som selv skal finne svar på hvorfor VGs redaktører med viten og vilje publiserte falske sitater. Dette vitner om en selvinnsikt blottet for forståelse av egen rolle».
– Jeg tror det vil være smart om noen andre ser på dette, som Pressens Faglige Utvalg (PFU), sier Sveinbjørnsson.
Han viser blant annet til at VGs nyhetsredaktør Håndlykken har ansvaret for evalueringen og skal granske sin egen sjef.
Venter på rapporten
Samtidig understreker Sveinbjørnsson at han har tillit til at VG nå gjør en skikkelig jobb.
– Det skal bli spennende å se hva VG kommer fram til, og det bør komme nokså snart.
Presseveteranen Olav Terje Bergo, som også har vært redaktør i Bergensavisen, har bedt Norsk Presseforbund om å vurdere mediedekningen i Giske-saken. Det var før sakene om videosnutten dukket opp. Han mener det er riktig at VG evaluerer saken selv.
– Jeg har liten sans for at eksterne granskere skal rote rundt i avisredaksjoner.
Bergo påpeker at det først er når VGs rapport er offentliggjort at det kan vurderes om den er tillitvekkende.
– Hadde jeg vært VG-sjef, ville jeg funnet fram alt som var av «skittentøy» og lagt det på bordet. Det tror jeg også de kommer til å gjøre, sier han.
Redaktørforeningen vil ha mer åpenhet
Fungerende styreleder i Norsk Redaktørforening Hanna Relling Berg mener pressen i større grad bør åpne for at eksterne kan delta i granskninger av seg selv.
– Det er ikke ønskelig med et statlig organ som skal kontrollere kvaliteten på medienes journalistikk. Men jeg er åpen for at representanter for allmennheten kan kikke oss i kortene, sier Berg, som til daglig er sjefredaktør i Sunnmørsposten.
Hun har gode erfaringer med dette fra Sunnmørsposten og avisas eierkonsern, Polaris Media. Mediekonsernet er organisert som en egen stiftelse med eksterne representanter i styret, blant andre Per Edgar Kokkvold.
– Når vi i Polaris Media lager vår redaksjonelle årsrapport, så har vi representanter for allmennheten som kikker oss i kortene og gir synspunkter på om vi har oppfylt vårt samfunnsoppdrag, forteller Berg.
Redaktørforeningen er en interesseorganisasjon for ledere og redaktører i landets nyhets- og aktualitetsmedier. I formålsparagrafen heter det at foreningen skal «Sikre og utvikle journalistisk mangfold, og sikre journalistikkens kvalitet som sannhetssøkende, relevant, saklig og allsidig».
Hanna Relling Berg
Berg tilbakeviser at Redaktørforeningen har vært for tilbakeholden med å kritisere redaktørkollegene i VG for etiske overtramp i saken om Giske-videoen.
– Nei, det har åpenbart skjedd alvorlige feil i VGs håndtering av saken. Det viktigste er å sørge for åpenhet og å verne om den journalistiske kvaliteten, sier hun.
– At VGs sjefredaktør var tidlig ute med å beklage var bra. Nå er avisa midt i en intern gransking og må få arbeidsro til å finne ut hva som er skjedd og deretter trekke en grundig konklusjon, legger Berg til.
– Vil du ha full tillit til rapporten som VG vil offentliggjøre seinere denne uka?
– Jeg vil se rapporten før jeg uttaler meg om det.
VGs digitalredaktør Ola Stenberg, som har fått ansvaret for å besvare spørsmål fra mediene, ønsker ikke å kommentere forslaget om å åpne for eksterne granskere i år.
LÆRTE Å LIKE SEG SELV: – Mennesket må se seg selv som en mulighet, som en døråpning, mener kunstner Zdenka Rusova. Først da hun ble 45 år, turte hun å stole på at hun var berettiget til å virke som kunstner. Fartein Rudjord
For Zdenka Rusova er kunst biologi: Kjenner man et behov for å skape, må man bare få det ut. Nå markeres 79-åringens karriere med utstilling på Henie Onstad Kunstsenter.
Året er 1970. Den 31 år gamle kunstneren Zdenka Rusova sitter på flyplassen i Praha med nervene i helspenn. I kofferten har hun alle nødvendige papirer for å søke oppholdstillatelse utenfor Tsjekkoslovakia. Åpner den trakasserende grensevakten bagasjen hennes, er det over og ut. Hun lurer seg inn bak to russiske damer som har fått koffertene sine endevendt, i håp om at vakten har brukt sin energi på dem. Planen fungerer. Tre stempel i passet seinere er Rusova på vei til Norge – for godt.
– Da jeg dro til Norge, var det for å finne et hjem, et sted der jeg kunne være brukbar, sier Rusova da hun femti år seinere treffer Klassekampen i sin leilighet i Oslo.
I dag kan kunstneren trygt slå fast at hun har vært «brukbar». Faktisk kan 79-åringen se tilbake på en karriere som en av Norges mest toneangivende grafikere. Hennes verk er innkjøpt av blant annet Nasjonalmuseet, Tate og Statens museum for kunst i København. Hun har hatt over femti separatutstillinger i og utenfor Norge, og som professor ved Kunstakademiet, har Rusova for alvor satt spor i norsk kunsthistorie. Fredag åpner Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden en utstilling over hennes karriere.
Det som måtte ut
– For meg er det å lage kunst som å gå på do, eller som å drikke et glass vann når man er skikkelig tørst. Man får denne forløsende følelsen: «Endelig, det var godt!», utbryter Rusova.
– Det er ikke så vanlig å sammenligne kunstproduksjon med å gå på do?
– Jeg gjør det systematisk. For jeg tror kunsten ligger biologisk i oss, og at det er sånn naturen fungerer: Noen må lage kunst, og da må det bare ut.
Vi treffer Rusova hjemme hos henne på Alexander Kiellands plass. Leiligheten ligger i femte etasje uten heis, men det er ikke vanskelig å tro 79-åringen når hun sier at trappene ikke er et problem.
For å kalle Rusova energisk er ingen overdrivelse. Idet vi viser interesse for en serie grafiske arbeider som ligger stablet i atelieret, gir hun seg umiddelbart i kast med å legge arkene utover gulvet for å vise fram variasjonene i profilene laget med koldnål og tusj. Det kan virke som ingenting kan gå fort nok.
– Hvorfor ble grafikken ditt primære medium, tror du?
– Det var den raskeste, billigste og enkleste måten å jobbe på. Og det er svart på hvitt, og det betyr …
Rusova smeller hendene sammen og lager en freselyd som for å illustrere kraft.
– … og det har jeg i meg!
ANTYDER: Man kan falle for fristelsen å lese den kvinnelige anatomien inn i mange av Rusovas verker, som i «Figurer» fra 1973.
FOTO: ØYSTEIN THORVALDSEN, HOK Fartein Rudjord
Matet med kunst
Zdenka Rusova ble født i Praha i 1939 og vokste opp under kommunistisk styre i en svært kaotisk tid. Hennes mor var pedagog med protestantiske røtter, og hennes far var økonom fra katolsk bondeslekt. Morens kunstinteresse smittet tidlig over på henne.
– Hver søndag gikk mor og jeg på museer og gallerier. Hun matet meg konstant med kunnskap om kunstverk, om hvorfor vinduene på dette bygget var runde og ikke firkantede, om forskjellen på betong og asfalt, det stoppet aldri, forteller Rusova.
I møtet med kunst hadde moren bare én regel: Det var ikke lov til å si at du ikke likte noe uten å si hvorfor. Det er et prinsipp Rusova har videreført i sitt virke som pedagog, selv om hun motsetter seg å analysere kunstverk.
– Om man analyserer, går man over i teorien, og det vil jeg ikke. Jeg er avhengig av å holde på min impulsivitet og ekspressivitet, ellers dør kunsten min, mener Rusova.
Av samme grunn har hun aldri laget skisser. Og hun merker seg heller aldri navnene på kunstneren bak verk hun liker. Å få henne til å nevne kunstverk som har betydd noe for henne, er fånyttes.
– Jeg har aldri brydd meg om hva verk heter eller hvem som har laget dem. Det er kunnskap jeg ikke kan bruke til å lage bilder. Det betyr ingenting om det er laget av en stor kunstner, jeg liker kunstverket og ikke den som har laget det, sier Rusova.
Hun fikk sin kunstutdannelse ved kunst- og håndverksskolen i Praha og ved kunstakademiet i Stuttgart på 1950- og 60-tallet. Der hersket ingen strenge regler for hvilke materialer som var høyverdige nok til å brukes i kunstproduksjonen.
– Jeg har alltid hatt en teori om at dersom du har noe som vil ut, bruker du hva som helst. Man har sett hvordan fanger i konsentrasjonsleire har tegnet med fyrstikker på toalettpapir.
Kvinnelige motiver
«Inntrykk fra naturen» lød tittelen på en utstilling Rusova hadde ved Norske grafikere i 2016. Og kanskje er det også en dekkende tittel for hele hennes kunstnerskap. Abstraherte og forvridde naturmotiver går igjen: dyreføtter, solnedganger, fjelltopper og blomsterknopper. Men også kvinnen er gjennomgående i Rusovas motivkrets.
Kvinnelige ansikter skildres i utallige portretter, mange av dem tegnet i profil. I hennes abstraherte naturformer aner vi konturene av struttende bryster og kvinnelige kjønnsorgan.
– Hundrevis, tusenvis av ganger har jeg stått på bussholdeplasser og kikket på mennesker. Da er det kvinnene som interesserer meg. Jeg vil vite om dem, om meg, om oss: Hvordan ser vi ut?
Som enebarn i et undertrykkende regime i øst slet Rusova med å finne sin plass. I tjueårene var hun overvektig og mistilpass, hun følte seg begrenset av sin mor og av stengte grenser.
– Jeg stilte spørsmål ved hvorfor jeg var feit, hvorfor jeg så ut som jeg gjorde, hvorfor jeg i det hele tatt kom til verden. Det begynte med eksistensielle spørsmål, som så førte meg videre, sier Rusova.
– Vil du si at du er feminist?
– Nei. Jeg er bare hunnkjønn. Jeg kan aldri se med andres øyne enn hennes. Mitt forhold til naturen, til mennesket, alt går gjennom henne. Jeg har godtatt mitt kjønn, mitt navn, mine gener. Resten er min sak.
Rev ut illustrasjoner
Vendepunktet i Rusovas liv kom da hun etter et utvekslingsopphold i Norge i 1967 ble tatt under vingene til det toneangivende Atelier Nord i Oslo. Her falt bitene på plass, og hun bestemte seg snart for å søke eksil i Skandinavia. At hun på dette tidspunktet var gift med den jevnaldrende kunstneren Miloš Sevcík, la ingen kjepper i hjulene.
– Jeg reiste fra ham med stor fornøyelse. I Norge hadde jeg fått viktig bekreftelse på mitt arbeid. Men da jeg ønsket å dra tilbake, beskyldte han meg for å ha truffet en annen. At han etter så mange års samliv trodde jeg var en så simpel kvinne ... Da ville jeg ikke ha noe mer med ham å gjøre, forteller Rusova.
– Hva var det med Skandinavia som appellerte til deg?
– Det kan jeg ikke si deg, men jeg kan vise deg noe, sier Rusova og leder meg bort til bokhyllen i spisestuen.
– Ser du hva dette er? Det er den tsjekkiske «Edda». Jeg har revet ut illustrasjonene fordi jeg ikke synes det øst-europeiske uttrykket passet. Jeg ville lage mine egne bilder av det nordiske.
Hadde ingenting å tape
«Jeg har aldri brydd meg om hva verk heter eller hvem som har laget dem. Det er kunnskap jeg ikke kan bruke til å lage bilder»
— KUNSTNER ZDENKA RUSOVA
Drøyt ti år etter at hun flyttet til Norge, fikk Zdenka Rusova sin første undervisningsstilling. Fra 1981 underviste hun i grafikk ved Statens Kunstakademi i Oslo og ved Vestlandets kunstakademi i Bergen. I 1987 ble Rusova utnevnt til professor og valgt til rektor ved kunstakademiet i Oslo.
Hun var den første kvinnen til å besitte denne stillingen i Norge, og skal vi tro Rusova, gikk det ikke rett hjem hos hennes mannlige kollegaer.
– Da jeg fikk telefonen med spørsmål om jeg ville bli rektor, måtte jeg bare …
Rusova korser seg og vrenger ansiktet i en både bekymret og selvsikker mine.
– Det kunne ikke gå galt. Om det ikke gikk, så kunne jeg trekke meg tilbake til mitt eget virke som kunstner. Jeg hadde ingenting å tape, jeg ville bare prøve meg, utvide min horisont.
– Hva har undervisningen betydd for deg?
– Å undervise innebærer å sette merke i studentene sine, at man blir en del av deres utforming. De kan ikke glemme meg, og det betyr at jeg fortsetter å virke gjennom den yngre generasjonen, sier Rusova.
Mennesket som vindu
Når Henie Onstad Kunstsenter nå markerer den snart 80 år gamle Zdenka Rusova med en stor utstilling, er det i all hovedsak med verk fra egen samling. Det er ikke helt uten stolthet Rusova forteller oss at hun er svært bredt representert i to av Norges aller viktigste kunstsamlinger: Nasjonalmuseet og Henie Onstad.
– Jeg tvilte på meg selv til jeg var 45 år. Men så tenkte jeg: Har jeg klart meg så lenge som dette, så er det riktig at jeg skal lage kunst. Om dere synes jeg virker påståelig, må dere ikke glemme at jeg har jobbet med dette i seksti år.
– Blir man mer påståelig når man blir eldre?
– Jeg blir oftere påståelig fordi jeg har kortere tid igjen, sier Rusova og smiler.
– Men alvorlig talt: Mennesket må like seg selv. Mennesket må se seg selv som en mulighet, som en døråpning, et åpent vindu. Fly, fly, fly!
