Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Anmeldelse

Håpefullt prosjekt

I «Kunsten å falle» skildres et dysfunksjonelt mor-datterforhold.

Victoria Kielland
OVERLATT TIL SEG SELV: Kari Simonsen og Liv Bernhoft Osa spiller hver sin Edie, en mor og en datter, i Nationaltheatrets oppføring av «Kunsten å falle». FOTO: ØYVIND EIDE

Nationaltheatret

Av: Sara Stridsberg.

Regi: Morten Borgersen.

Dramaturg: Hege Randi Tørresen.

Scenografi og kostyme: Milja Salovaara.

Lys: Martin Myrvold.

Maskør: Ruth H. Norvik.

Med: Liv Bernhoft Osa, Kari Simonsen, Erland Bakker.

Verden har forlatt kvinnene i Sara Stridsbergs stykke «Kunsten å falle». Slike kvinneportrett trenger vi flere av.

Store Edie og lille Edie bor sammen i en herskapsvilla med 27 rom i East Hamptons utenfor New York. Mor og datter har mer eller mindre barrikadert seg i et rom med utsikt mot havet. Sengene er skjøvet sammen, Kari Simonsen er mamma og Liv Bernhoft Osa er datter. Med sine 16 frittgående katter (som vi aldri får se) og en bortkommen strømregning spilles handlingen ut i dette soverommet, i disse sengene – i hvite nattkjoler og glitrende ballkjoler.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent