Jeg hadde en prat med Leonard Cohen for litt siden. Jeg traff ham i min indre fantasiverden – plutselig stod han der foran meg, med sitt underfundige, varme og halvt flørtende smil. En gammel mann på 82, som han var da han døde i 2016.

«Skal vi ta en kaffe?», spurte jeg. «I’m your man», svarte Leonard Cohen. Og jeg skjønte at det betydde «Ja, jeg vil gjerne ta en kaffe med deg». Så vi gikk på kafé. Jeg kjøpte kaffe, og vi satte oss ved et hyggelig bord, ansikt til ansikt, Leonard og jeg.

«Har du noe du vil si til meg, siden du dukket opp i min private verden?» spurte jeg. Han betraktet meg smilende en liten stund og svarte: «Nå var det jo du som fikk meg til å dukke opp, så kanskje det heller er du som har noe på hjertet?» «Ja, du har selvsagt helt rett», sa jeg.

Vi lo godt, og dermed var vi i gang.

Jeg har lyst til å snakke med deg om livet og kjærligheten. Om hva som åpner opp for kjærlighet, i bred forstand, ikke bare den romantiske kjærligheten, men den også. Ja, sa Leonard, du vet, kjærlighet og musikk skapes av den samme kraften. Ja, det tror jeg på, svarte jeg. Han nikket, og sa «Take this waltz».

I sikkerhetskontrollen på Gardermoen, for litt siden, ble jeg vitne til kjærlighet, fortsatte jeg. Foran meg i køen stod en ung gutt, rundt 20 år, alene, kanskje på vei til en stor reise. Han vendte stadig blikket ut mot noen.

Jeg fulgte blikket hans og fikk se hans mor, tror jeg, en kvinne i 40-årene. Hun hadde sikkert kjørt ham til flyplassen, hun stod nå helt stille og fulgte sin sønn med blikket; jeg tror han skulle ordentlig ut i verden for første gang.

Jeg har selv stått slik noen ganger og fulgt mine døtre med blikket gjennom sikkerhetskontrollen, på vei ut på ulike reiser. Jeg gjenkjente følelsen bak morens blikk. Og her stod jeg plutselig, som en fremmed, midt i kraftfeltet for denne kjærligheten, blant de største av kjærlighetene, den mellom forelder og barn.

Sønnen snudde flere ganger på hodet, møtte og holdt morens blikk. Den ene gangen rolig, den andre intenst – han fortalte noe med blikket, og hun svarte med blikket – den tredje med latter, det kom til og med et lite klukk ut av ham. Da jeg kikket på moren i samme stund, så jeg et tindrende varmt smil.

Det tok kanskje fem minutter før køen nådde fram til der man styrer med å få vesker og jakker og pc-er opp i bokser og videre på rullebåndet. I løpet av disse fem minuttene var jeg bergtatt av dette båndet mellom en gutt og hans mor. Hver gang blikkene deres møttes, merket jeg en sterk energi mellom dem, som om selve sola skinte akkurat der. Det var en veldig fin opplevelse, der i en ellers kjedelig sikkerhetskontroll-kø.

«Vi famler oss fram her i livet, mange er ensomme og lengter etter kjærlighet»

En nydelig historie, sa Leonard. Du kunne føle kontakten rent fysisk der du stod, midt i feltet mellom dem? Ja! Sa jeg. Det er mystisk, sa han, vi merker det når kjærlighet er der, men fanger det ikke helt med ord, vi kan kanskje bare nærme oss. Vi ser blikkene mellom folk, men det er noe mer, noe vi merker. La oss nøye oss med å si «Hallelujah».

Men få har fanget det mystiske med ord og musikk som deg, da, Leonard, sa jeg. Når jeg lytter til musikken din, føler jeg en hel masse, jeg blir rørt, jeg blir glad, trist, melankolsk og åpen. «Thank you», sa han og virket rørt, som om det oppstod en bitte liten kjærlighet mellom oss der og da.

Hva er det vi mennesker lengter mest etter, tror du? Vi lengter etter connection, etter kontakt og forbindelse, berøre og bli berørt, sa Leonard, og kjærlighet er forbindelse.

Ja, jeg tror du har rett, sa jeg, vi ønsker oss ordentlig kontakt. Og vi går oss bort i dårlig kommunikasjon, men også i strev etter perfeksjon. Det er mye snakk om det for tiden, at det er viktig å akseptere feil, at vi må tørre å være sårbare og sånne ting. Og det er viktig, men det høres fort litt klisjéaktig ut. Men når du synger «There is a crack in everything, that’s how the light gets in», da får vi tak i dette på en annerledes måte, da skjønner vi det med ryggmargen. Da forstår vi at det faktisk er helt ok å streve, fordi livet er sånn. Det er sånn vi finner sammen – det er sårene, ripene, skadene, lidelsen som forener oss?

Dalai Lama har også sagt det så fint: «Av de tingene vi deler med andre, er lidelsen den mest grunnleggende. Lidelsen er den tilstanden som forener oss med alle levende vesener.» Og du synger, Leonard: «Ring the bells, that still can ring, forget your perfect offering.» Vær et vanlig menneske, er det det du sier? Vis meg det du har, ikke dekk deg til, ikke lat som?

Ja, sa Leonard, det er det jeg sier. Dine «cracks» gjør deg interessant, det såre og det redde må fram. Og når vi tar dette innover oss, da er hengivelse mulig. Da kan vi møtes, glede oss sammen og heles: «Dance me through the panic till I’m gathered safely in!»

Men det er jo ikke lett, vi famler oss fram her i livet, mange er ensomme og lengter etter kjærlighet i en eller annen form. Og du synger om det, og. Du sier «I could not feel, so I tried to touch», si mer om hva du mener her.

Ja, gjerne, sa Leonard, jeg hadde noe frossent inni meg i unge år, jeg strevde med å føle. Du vet, jeg har vært melankolsk, og til tider deprimert, gjennom livet. Og så oppdaget jeg det magiske som skjer når jeg strekker oppmerksomheten, og hånden, ut mot den andre. Jeg skjønte at jeg kan bli levende ved å berøre andre mennesker. Jeg behøvde ikke starte med meg selv, jeg kunne starte med å forsøke å se den andre.

Og på den måten lærte du også å føle? spurte jeg. Ja! nesten ropte han, og da kunne jeg gå videre og si «Show me slowly what I only know the limits of.» Det er vakkert, sa jeg. Ja det er det, sa han.

«There is a crack in everything, that’s how the light gets in»

— LEONARD COHEN

Og da er vi over i den romantiske kjærligheten, selv om en nær venn, eller kanskje en terapeut, også kan «danse» deg ut av panikken. Men det er vel den ene utvalgte favnen vi dypest sett ønsker oss til, som du tenker på når du synger «Dance me to the end of love»?

Jeg tror nok det, sa Leonard, og det er mulig å ha flere slike favner gjennom et langt liv, men jeg tror vi er skapt for tryggheten som kommer med den monogame kjærligheten, en av gangen, det er jeg opptatt av.

Seksualiteten da, hva vil du si om den? Spurte jeg. Seksualitet må innebære et mentalt møte, for å være interessant. Det er derfor jeg synger «I need to see you naked, in your body and your thought». Intimitet er et sjelelig møte like mye som et kroppslig møte. Jeg vil være med inn i tankene, følelsene, bildene, fantasiene til den jeg elsker, og elsker med – ikke bare kroppen, sa Leonard.

«Har du lest noe av den franske filosofen Maurice Merleau-Ponty?», spurte jeg. Oh yeh, jeg leste «Kroppens fenomenologi» på 1970-tallet, og var bergtatt.

Jeg liker også den boka, sa jeg, jeg synes Merleau-Ponty setter fine ord på den psykologiske kroppen, som når han sier, i min danske oversettelse «Netop fordi kroppen kan lukke sig ute fra verden, er det også den, der kan åbne verden for mig og sætte mig i en situasjon i den.»

Ja, det er praktfullt formulert av kroppsfilosofen, slik bare filosofer kan, ved siden av oss poeter, sa Leonard. Han lo varmt og selvironisk, og fortsatte: Jeg er enig når Merleau-Ponty sier at seksualiteten er til stede som en atmosfære i livet. Det er hva jeg også mener, seksualitet er mye mer enn sex, det er en underliggende vitalitet. Jeg liker også når filosofen sier at det man ønsker å erobre, ikke er en kropp, men en kropp som er besjelet av bevissthet. Det er vakkert sagt, ikke sant?

Mmm, sa jeg, «You touched her perfect body with your mind». «Exactly», sa Leonard. Og så satt vi stille og tenkte på det en liten stund.

Tilbake til den kanskje reneste kjærligheten, den overfor barnet, som vi elsker uten forbehold, fra første stund, sa jeg – selv den mest hardbarka machomann blir øm med et spedbarn i armene.

Ja, svarte Leonard, mister vi ømheten, er vi alvorlig skadet. Barnet sikrer seg omsorg ved å utløse ømheten, sånn er vi skapt. «Come heal the heart.» Ømheten er vår viktigste ressurs.

Tusen takk, Leonard, for musikken og lyrikken du har gitt verden, jeg blir aldri lei av å høre musikken din.

Takk, det blir jeg aldri lei av å høre, sa han. Og takk for kaffen, jeg likte denne samtalen. «Me too», sa jeg.