I desember 2017, kort tid etter at metoo hadde blitt et begrep og bølger av sjokk og vantro (hos noen), lettelse og sinne (hos andre), hadde rullet fra Hollywood og utover i verden, skjedde noe så sjeldent som at en novelle gikk viralt. ‘Cat Person’, av den unge, ukjente forfatteren Kristen Roupenian, ble publisert i The New Yorker idet hele kulturmiddelklassen så seg i speilet og lurte på om det overhodet gikk an å forholde seg til det annet kjønn. Selv om jeg var over gjennomsnittet opptatt av metoo, husker jeg at ‘Cat Person’-debatten irriterte meg. Ikke på grunn av novellen, som jeg syntes var velskrevet og provoserende på en deilig, kløende måte. Den handler om den unge studenten Margot som innleder et klumsete, meldingsbasert forhold til den eldre Robert, for så å ligge med ham uten egentlig å ville det. Novellen, som er skrevet fra Margots perspektiv, utforsker hennes forsøk på å forstå og analysere Robert, det famlende spillet mellom dem – og ikke minst valgene Margot tar om å fortsette, til tross for sitt voksende ubehag.