Tør ikke yppe med Google

Arbeiderpartiet i Trondheim har de siste månedene kranglet som småunger om hvem som skal stå på de øverste plassene på nominasjonslista når partiet rigger seg for en tøff valgkamp. Frontene har stått mellom ordfører Rita Ottervik og hennes allierte, og byens AUF-ere. Kjernen i konflikten har vært Otterviks ønske om å få på plass sine egne folk for å rydde opp etter den tidligere sentrale Ap-politikeren Rune Olsø, som ble etterforsket for korrupsjon.

I forrige uke landet partiet en opprivende nominasjonsprosess ved å love heltidsstillinger til de fem øverste plassene på lista, en opp fra dagens situasjon. Partiet har dermed sikret at frontfigur og ordfører gjennom nesten 16 år Rita Ottervik stiller til valg for en femte periode.

På den nå vedtatte og endelige lista står Ottervik på topp, fulgt av fagforeningenes mann Roar Ås, som ikke er Otterviks førstevalg, men som begge leirer kunne enes om som ny gruppeleder. Deretter Julie Indstad Hole fra AUF, som har blitt beskrevet som en som kan gi Ottervik motstand. På fjerdeplass står kommunalråd Sissel Trønsdal, som var Otterviks minstekrav for å ville stille til nok en periode som ordfører. På femteplass har partiet blitt enig om Jørn Arve Flått, som er ønsket av Ottervik.

Enigheten kan tyde på at partiet forbereder seg på å stramme inn på hvem de samarbeider med. Trondheim Ap har i dag fire politikere i formannskapet, i heltidsstillinger. Å få plass til en femte krever at Ap enten slutter å dele ut kommunalrådsstillinger til samarbeidspartnerne sine eller gjør det bedre enn valgresultatet fra 2015.

«Et litt svakere Ap kan holdes i sjakk av et sterkere SV og Sp, med støtte fra MDG»

Det siste kan bli vanskelig: Etter metoo-bråket og Olsø-saken hadde partiet i august i fjor 26 prosent oppslutning i Trondheim. Riktignok steg dette til 32 prosent på siste måling i Adresseavisen i november, men det er fremdeles langt igjen til 41,5 prosent, som var valgresultatet i 2015.

Så har vi samarbeidspartiene. Det som en gang var et rødgrønt fyrtårn i Norge, er i dag et mangefarget samarbeid mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne, Venstre, Kristelig Folkeparti og Pensjonistpartiet, hvor SV har hoppet fra borde. At Ap nå har blitt enig om en liste med fem «sikre» plasser, kan tyde på at Ottervik er forberedt på å stramme inn på sin foretrukne breie samarbeidslinje som på det meste har omfattet over 70 prosent av bystyret.

Ap nasjonalt har i løpet av de siste årene flørtet både med Venstre og KrF. Denne flørten er definitivt over, og det kan virke som om Ottervik nå er klar til å sette et endelig punktum også i Trondheim. Da kan de to kommunalrådsstillingene partiet i forrige runde ga til sentrumspartiene KrF og Venstre brukes på egne folk.

Dette vil kunne åpne for at Trondheim igjen kan bli en reelt rødgrønn by: Et litt svakere Ap kan holdes i sjakk av et sterkere SV og Sp, med støtte fra MDG. Samtidig har et Rødt i vekst varslet at de ønsker samarbeid og innflytelse på en rødgrønn bystyrekoalisjon i enn eller annen form.

PÅ VENT: Regjeringen og NHO krysser fingrene for internasjonal enighet om å tvinge nettgigantene til å betale skatt. LO mener vi ikke kan vente på resten av verden.

Internettgiganter som Facebook, Amazon og Google omsetter for milliarder i Norge hvert år, men betaler bare lommerusk til statskassa.

I forrige uke kom næringslivsleder Petter Stordalen med en bønn til politikerne om å sørge for at internasjonale internettselskap må betale skatt. Hotellkongen frykter for velferdsstaten og oppfordrer politikerne til å lage felles nordiske skatteregler for å få nettgigantene under kontroll.

Men Stordalen blir ikke bønnhørt av den borgerlige regjeringen.

– Løsningen må være internasjonal for at ikke investeringer og handel over landegrensene skal skades. Et lappeteppe av nasjonale regler for skattlegging av digitaliserte forretningsmodeller kan skape nye tilpasningsmuligheter, noe som på sikt kan undergrave skattegrunnlag og framtidige skatteinntekter, sier Jørgen Næsje (Frp), statssekretær i Finansdepartementet.

NHO sier nei

Næsje gir Stordalen rett i at det er grunn til å være bekymret for selskap som i økende grad opererer i et land eller marked uten fysisk tilstedeværelse.

– Men denne bekymringen truer skattegrunnlag over hele verden. Derfor er det så viktig at det internasjonale samfunnet kommer fram til løsninger sammen, sier han.

Statssekretæren viser til at Norge og de andre nordiske landene jobber gjennom Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) for å få på plass et felles regelverk blant G20-landene. G20 er landene med de 20 største økonomiene i verden.

Også NHO avviser Stordalens forslag til fordel for en hypotetisk løsning på internasjonalt nivå.

– Stordalen har rett diagnose, men feil medisin. Norden er for lite til å løse problemet alene. Særegne skatteregler vil skade næringslivet, økonomien og på sikt velferdsstaten, sier Håkon Haugli, administrerende direktør i Abelia, NHOs forening for kunnskaps- og teknologibedrifter.

Han understreker at problemet ikke bare gjelder nettgiganter, men også internasjonale selskap i andre sektorer.

Lite framgang

Forhandlinger om å regulere nettgiganter og storselskaper som driver kreativ skatteplanlegging, foregår nå på flere nivåer. Men resultatene uteblir. EU har foreslått en skatt på teknologi-gigantenes nettinntekter på 3 prosent for sine medlemsland. Forhandlingene strandet, noe som har gjort Frankrike så frustrert at franskmennene innførte skatten på egen hånd.

OECDs arbeidsgruppe for digital økonomi la fram en rapport i 2018 uten å ha klart å lande på forslag til tiltak. Den skal presentere en ferdig rapport i 2020, men mange tviler på at den finner en løsning.

Ikke tid til å vente

– Internasjonalt samarbeid er viktig, men det er lite som tyder på en internasjonal løsning i overskuelig framtid, sier Maria Walberg, rådgiver i LO og leder av LOs arbeid for å finne tiltak mot internasjonal skatteflukt. Hun mener det vil være uansvarlig å vente på en internasjonal avtale, og at Norge og Norden har en mulighet til å brøyte vei.

– Det å finne fram til gode løsninger er en prioritert oppgave for LO. Erfaringen fra andre grenseoverskridende politikkområder, som klimapolitikken, er at nasjonale og regionale initiativ er viktige for å finne løsninger som på sikt kan omfatte flere land. Stordalens forslag om nordisk samarbeid er en interessant idé, sier Walberg.

ADVARER: Det er ikke bare jubel for pengene turistveksten drar inn. Mange frykter for hjemplassens identitet, og minoriteter synes ikke, viser ny forskning.

Forsker Anniken Førde ved Norges arktiske universitet (UiT) jobber med stedsutvikling og konkluderer med at lokalbefolkninger frykter at turisme endrer lokalsamfunn.

– Mobiliteten har økt sterkt. Ifølge professor Thomas Hylland Eriksen er det i løpet av én generasjon blitt 400 prosent flere turister i Norge. Han kaller det «overheating». I Tromsø har vinterturismen blitt tidoblet på sju år, sier Førde.

På Førdes hjemsted i Vesterålen er det satt opp skilt på kirkegården: «No camping please». I sommer gikk debatten blant annet om cruiseskipstrafikkens og lofot-turistenes avtrykk i klimaregnskap og lokalmiljøer.

Kamp om bygdas identitet

Men Førde mener lokalbefolkningens uro stikker dypere enn mangel på toaletter, parkeringsplasser og avfallsdunker.

– Det dreier seg om en frykt for at stedene mister viktige kvaliteter. Det er en kamp om bygder og byers identitet. En destinasjon er turistenes lekeplass, men er også et hjem for lokalbefolkningen, sier Førde.

Førsteamanuensisen har oppsøkt bygdelag, folkemøter og politiske møter over hele landet. Hun har fulgt debattsidene i lokale medier og på sosiale nettsteder og har snakket med sentrale aktører i reiselivet og i lokalsamfunn.

– Et cruiseskip kan slippe på land 4–5000 passasjerer i små kystbygder. Skipet sperrer i tillegg utsikten for lokalbefolkningen og det slipper ut forurensende røyk.

– Sett en grense

– Vi ser også økt klaging på ekskrementer og annen søppel rundt populære turistmål som Trolltunga og Prekestolen. Også i Lofoten er toalettmangelen stor, sier Førde.

Hun påpeker at store turistmål som Venezia og Barcelona har satt foten ned og begrenser tilstrømmingen, og mener dette må vurderes i «overopphetede» norske turistmål.

– Vi må ta denne uroen hos lokalbefolkningen på alvor og gjøre noe med det. Dette er en utfordring for kommuner og sentrale myndigheter.

Førde advarer mot å la suvenirbutikker dominere i byenes hovedgater, og er bekymret for hva økt bruk av privatutleie-nettstedet Airbnb betyr i lokalsamfunn.

Førde ber kommunene ta i bruk de reguleringsverktøyene de har tilgjengelig. Typiske turiststeder må sette en tålegrense der lokalsamfunnenes behov kommer først, mener hun. I debattinnlegg har hun argumentert mot masseturisme.

– Jeg er blitt kalt «statsfinansiert mobber» av enkelte aktører, men det er vår jobb å si ifra, sier forskeren.

Uten minoriteter

Verken norske kommuner eller reiselivet gjør mye for å trekke fram de fem norske nasjonale minoritetene og minoritetenes historie, kultur og levesett, viser forskning fra Norges arktiske universitet (UiT).

Professor Kjell Olsen har forsket på hvordan Norge trekker fram historien og kulturen til våre nasjonale minoriteter.

Jøder, romanifolket (tatere), rom (sigøynere), kvener og skogfinner har i 20 år hatt status som nasjonale minoriteter. Samene har siden 1980 hatt status som urfolk.

– Kvenene, for eksempel, begynte å komme til Norge fra Tornedalen allerede på 1500-tallet, og har markert seg sterkt i mange lokalsamfunn. Likevel kommer dette lite fram på de ulike stedene, sier Olsen.

Han har sett på valg av stedsnavn, firmanavn og logoer, og finner svært få spor etter kvensk språk og kultur.

Olsen la fram sin forskning under en konferanse om makt og motmakt i reiselivet, som samtidig var et jubileumsseminar for nestor i norsk reiselivsforskning professor Arvid Viken, som nylig rundet 70 år. Der la også Anniken Førde fram sine funn om uroen for norske steders identitet.

Tilbake til start