Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Den feministiske forestillingen «Vi må snakke om Faust» handler overraskende mye om menn.

Når alle menn er griser

TeaterJulie Rongved Amundsen
HESEBLESENDE: «Vi må snakke om Faust» har en maksimalistisk estetikk som tar overhånd, men som også styrker det visuelle uttrykket. FOTO: ØYVIND EIDE

«Vi må snakke om Faust» tematiserer patriarkatet, den urgamle maktstrukturen vi ikke klarer å frigjøre oss fra, men jeg skjønner ikke helt hvorfor de gjør det.

Sted: Nationaltheatret

Skuespillere: Mads Ousdal, Mattis Herman Nyquist, Petronella Barker, Marika Enstad med flere

Regi: Thorleifur Örn Arnarsson

Dramatiker: Mikael Torfason

Komponist: Gabriel Cazes

Scenograf: Daniel Angermayr

Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da jeg skjønte at patriarkatet ikke bare var en kjip greie som hang igjen fra gamle dager, men noe som angikk meg personlig. Mest sannsynlig var det en gradvis prosess, en del av å forstå hvordan verden henger sammen og hvordan man internaliseres i maktstrukturer. Regissør Thorleifur Örn Arnarsson virker nærmest som en nyfrelst antipatriarkist, som plutselig har fått innsikt i alt sammen, men som allikevel ikke klarer å fri seg fra at det er han som mann som har makten i det rommet vi befinner oss i.