Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da jeg skjønte at patriarkatet ikke bare var en kjip greie som hang igjen fra gamle dager, men noe som angikk meg personlig. Mest sannsynlig var det en gradvis prosess, en del av å forstå hvordan verden henger sammen og hvordan man internaliseres i maktstrukturer. Regissør Thorleifur Örn Arnarsson virker nærmest som en nyfrelst antipatriarkist, som plutselig har fått innsikt i alt sammen, men som allikevel ikke klarer å fri seg fra at det er han som mann som har makten i det rommet vi befinner oss i.