James Blake

Assume Form

Polydor/Universal

Den ferske trettiåringen James Blake synger om å anta form, om å forlate et eterisk plan, om å gå fra bevegelse til emosjoner, på åpningskuttet og tittelkuttet på sin fjerde fullengder «Assume Form». Umiddelbart, der og da, virker det både vagt og pretensiøst. Pretensiøst går det vel ikke an å nekte for at det er, men etter hvert som albumet utspiller seg, og ikke minst etter som det kryper under huden på deg i løpet av forbausende få lyttinger, blir det klart at dette er metaforer for ganske ... om ikke konkrete, så i hvert fall høyst spesifikke greier. Og et slags manifest for så vel det private og personlige som det kunstneriske, det formmessige. To sfærer som for øvrig knyttes usedvanlig tett sammen i løpet av «Assume Form».