Peak britpop må ha vært sommeren 1996 da 2,6 millioner fans prøvde å få tak i billetter til Oasis’ to Knebworth-konserter. I 2016-dokumentaren «Oasis: Supersonic» makter likevel gitarist, låtskriver og bandleder Noel Gallagher å tone ned sin rolle i det hele. Han ber oss glemme låtene og bandet, og heller fokusere på det utrolige i at så mange tok del i en slags felles tidsånd. Det overraskende med utsagnet er at det kom fra en vanligvis kjepphøy fyr som i løpet av to korte år hadde gitt verden genistreker som «Supersonic», «Live Forever», «Wonderwall» og «Don’t Look Back in Anger». Utsagnet gir imidlertid mening når man ser på karrieren etter at Oasis ble oppløst i 2009. Fra og med 2011-platedebuten for Noel Gallagher’s High Flying Birds har han latt være å skue tilbake mot Oasis’ heyday, og det lengste steget bort derfra kom med fjorårets tredjealbum «Who Built the Moon?».