Piss off, sa Morten Traavik. Egentlig kom det helt uventet – det var tidlig oktober og vennlig stemning, vi satt på benkene utenfor en kafé på Söder i Stockholm i kald vind og lav høstsol og balanserte toasttallerkener og kaffekopper foran oss, intervjuet hadde vart i tolv minutter. Vi var allerede langt inne i en samtale om fjellene i Nord-Korea, de snauhogde fjellsidene og de dyrkede jordlappene som dukker opp overalt, da en mann i loslitt, blå jakke, med pappkopp og et skilt foran seg nærmet seg bordet vårt på overdrevent skjelvende bein.