En flyktning krysser sitt spor
Det henger mer sammen enn jeg har trodd, forfatterskapet mitt. Vigdis Hjorth og Kaja Schjerven Mollerin i samtale.

Mot slutten av Vigdis Hjorths roman «Med hånden på hjertet» sitter hovedpersonen Frøydis og tenker over det hun så langt har skrevet, som er fortellingen vi har lest: «Jeg vet ikke om det er for mange eller for få, men jeg tror ordene virker sterkere enn meg – så jeg heller burde skrive enn å være til stede?». Men dypest sett erfarer hun ikke dette som en motsetning. Det hun erfarer, er snarere at det er skriften som gjør henne tilstedeværende i eget liv: «Det er min film, det er jeg som er i bildet. Det er jeg som går ut i byen nå, i det nye, hvite laget snø, det er mitt spor». Passasjen er verdt å sitere av mange grunner, for dens klarhet og emosjonelle kraft, men den er sikkert særlig iøynefallende for den som baler med en bestemt utfordring: Hvordan få en forfatter som for det meste kjenner ubehag i møte med egne tidligere bøker, til å krysse sitt spor?
Les hele Klassekampen på nett
Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.
Bli abonnent