Iblant blir eg oppmoda om å gje kristendomen ein sjanse til. Det gjer eg like pliktskuldig som når eg ser innom gamle slektningar som alltid kranglar og klagar. Eg dreg pusten djupt og skrir til verket med den alle største velvilje. Etterpå seier eg til meg sjølv at så var i alle fall dét gjort.
Hoprestar snakkar mindre om synd og soning enn hannprestar.