Den prestisjetunge Augustprisen utdeles i Stockholm med en god dose glamour, målt med norsk målestokk. I fjor høst bød de på en proff forestilling på scenen: Forfattere, kulturaktører og aktivister var hyret inn for å gi grundige, litterære presentasjoner av alle nominerte. Det gikk som smurt, til kveldens konferansier sjøsatte en metafor. Han manet fram et bilde: Et lands litteratur er som en stor bokhylle – en slik du hadde hjemme da du var liten, og så storøyd på. Konferansieren kunne klart seg fint, om han ikke hadde brukt metaforen for å introdusere kategorien sakprosa – ved å si at vi nå skulle ned i det lille hjørnet av bokhylla. Jeg krympet meg i fløyelssetet. Nok en gang ble sakprosaen framstilt som et mindreverdig vedheng. Ser ikke skjønnåndene hvordan de skjemmer seg ut når de setter likhetstegn mellom det litterære og det skjønnlitterære?