Den prestisjetunge Augustprisen utdeles i Stockholm med en god dose glamour, målt med norsk målestokk. I fjor høst bød de på en proff forestilling på scenen: Forfattere, kulturaktører og aktivister var hyret inn for å gi grundige, litterære presentasjoner av alle nominerte. Det gikk som smurt, til kveldens konferansier sjøsatte en metafor. Han manet fram et bilde: Et lands litteratur er som en stor bokhylle – en slik du hadde hjemme da du var liten, og så storøyd på. Konferansieren kunne klart seg fint, om han ikke hadde brukt metaforen for å introdusere kategorien sakprosa – ved å si at vi nå skulle ned i det lille hjørnet av bokhylla. Jeg krympet meg i fløyelssetet. Nok en gang ble sakprosaen framstilt som et mindreverdig vedheng. Ser ikke skjønnåndene hvordan de skjemmer seg ut når de setter likhetstegn mellom det litterære og det skjønnlitterære?
Forestillingene om det litterære er et større problem enn sakprosaens uregjerlighet.