Romaner og familier har alltid hørt sammen. Livshistorier, generasjonskonflikter, liv og død, kjærlighet og skilsmisser: alt rommes i familiehistorier. Særlig har skilsmisser konfliktstoff i seg: fra å elske til ikke å elske, fra sammen til hver for seg.

Det vises i berømte, lidenskapelige og temperamentsboblende romaner som Gustave Flauberts «Madame Bovary» og Leo Tolstojs «Anna Karenina». Men så finnes også mer realistiske, lavmælte og hverdagslige skilsmisseromaner. Ikke minst på norsk, fra Cora Sandel til Geir Gulliksen.

Helga Flatlands «En moderne familie», føyer seg inn i det mer hverdagslige, norske mønsteret. Det er romanens styrke, men utgjør kanskje også noe av dens uklarhet.

Prisbelønnete Flatland skrev seg fra 2010 sentralt inn i norsk samtidslitteratur. Trilogien om de tre norske soldatene som mister livet i Afghanistan skildrer på en nyansert måte familiene deres og ettervirkningene av sorg og tap over tid. De store linjene, skjebne og død, glir inn i hverdagsdetaljene, melkefjøs og traktorkjøring.

I år har hun smalnet perspektivet inn til én familie: mor, far og tre voksne barn. De voksne barna kommer til orde, hvert for seg. Fra et dramatisk startpunkt, og et par år framover, fortelles det i store, overlappende sirkelbevegelser. Det dramatiske er at far og mor skal skilles. Nyheten sprekker i «en scene fra et velbrukt, mørkt skandinavisk familiedrama», med en av deltakernes ord. Rammen rundt er fars syttiårsdag, feiret med full familierulle i varme, idylliske Italia.

Foreldrene løsner alle bånd, fysisk og psykisk: De selger barndomshjemmet og ønsker seg andre liv, andre å dele tiden sin med. Barna gjør opp status, for forholdet til mor og far, og, nesten enda mer intenst, til hverandre.

Detaljert og inngående viser Flatland relasjonene som settes i spill: søskensjalusi, konkurranseinstinkt, sinne, følelsen av forfordeling, sorgen over det tapte, og utrygghet i forhold til det kommende.

Barna er svært ulike: den engstelige Liv, som prøver å være en annerledes mor for sine barn, den direkte Ellen, som strever med å bli mor, og Håkon, som aldri har trodd på kjærlighet som varer livet ut.

Hos poeten W.B. Yeates finnes en berømt diktlinje som skildrer et historisk kriseøyeblikk. På norsk kan den lyde slik: «Når kjernen ikke holder, faller ting fra hverandre». Overført til det private, og til en atskillig mindre målestokk, kan den karakterisere denne romanens tema: en familieapokalypse.

Men, i en tid da så mange ekteskap, også blant eldre, ender i skilsmisse, kommer man i tvil om krisen her står i forhold til den utløsende faktoren? Hvorfor lar disse realistisk funderte romanpersonene seg bringe så til de grader ut av fatning? Og en usikkerhet sniker seg inn i lesningen: Hva vil Flatland egentlig? Skal vi le eller gråte med figurene?

De gamle, bare sett utenfra, er relativt kule. De unge okker og bærer seg over 200 sider. Det snakkes, krangles og medieres. Likevel blir vi som lesere ikke egentlig klokere.

Er foreldrene «for gamle» for å skille seg, og dermed latterlige, slik en replikk antyder? Er barna for uselvstendige, kjerneløse, redde for å bli voksne? Og dermed latterlige?

Utfordringen ligger i å få hverdagen på Tåsen, Oslo nord, i en relativt normal familie, til å løfte seg fra hverdagsligheten.

Formen romanen har, der søsknene etter tur går rundt kjernestoffet, bidrar ikke til fokusering, men snarere til det motsatte. Møtene, telefonene og tekstene deres fremstår som dels amatørterapeutiske, dels svært alminnelige.

På den alvorlige siden kan romanen være innfølende og informerende om vansker rundt kunstig befruktning, og om barneoppdragelse, og vil opplagt vekke både interesse og innlevelse. Mest interessant, i forhold til kjernestoffet, er Håkons bastante ideer rundt ikke-monogame samliv.

På den underholdende siden oppstår det for to av barna lett underfundige, romantisk-ironiske muligheter, også de kjent fra den klassiske romanhistorien.

En tidstypisk roman, om en tidstypisk situasjon. Men på vippen mellom det seriøse og det nesten-humoristiske ender den opp verken som det ene eller det andre.

Janneken Øverland