Dersom det eg skreiv 8. mars om kvinner som går i tog blir oppfatta som polemikk retta mot Jonas Bals (etter Bals sitt svar til meg 11. mars), har eg uttrykt meg dårleg og seier meg lei for det. Usemja mellom oss er truleg mest skinusemje. Eg trur sjølvsagt heller ikkje at berre det å gå i tog fører til endringar, sjølv om talet på folk som protesterer i gatene sender viktige signal. Det eg helst ville ha fram var at det har vist seg å ikkje vere spesielt taktisk klokt av kvinner om dei underordnar seg overordna strategiar sett av representantar (historisk sett har det vore menn) for til dømes ei klasse, eit parti, ein profesjon, eller for den del ei frigjeringsrørsle. Då har det vist seg at kvinnene lett sit att med svarteper, og at dei må vente lenge på rettferd.
For at en sterk venstreside skal reise seg igjen, må vi finne tilbake til vår kilde til makt: arbeideren, skriver Lotta Elstad.
Om vi slutter å spille med
I dette øyeblikket sitter det en bankmann i Zürich og trikser med pengene til en anonym riking for at han skal slippe å betale skatt. Dette kan han gjøre fordi store selskaper – de heter gjerne Google eller Amazon eller Apple – har ansatt et apparat av lobbyister til å skrive lange rapporter om hvordan den globale kampen mot skatteunndragelse er feilslått politikk. Kanskje de tar uformelle telefoner til en toppolitiker. Og politikeren heter kanskje Jean-Claude Juncker, og er president for Europakommisjonen. Altså: en høyt aktet mann – som ikke bryr seg særlig om at hver enkelt stat i verden taper 200 milliarder dollar årlig på denne systematiske skattesnyltingen. Penger vi kunne ha brukt til å pusse opp skoler, reparere veier, betale ned statsgjeld. Med dette beløpet ville kanskje Hellas ha blitt gjeldfritt på to år? Da ville de ha sluppet åtte år med EUs budsjettregime, da ville greske pasienter ha sluppet å dø av rutineoperasjoner som de ville ha overlevd om det hadde vært nok leger på jobb, og om det hadde eksistert bakteriedrepende såpe på vaskerommet.