Du kan bla til neste sideBla med piltastene

For mange er arbeidsdagen full av destruktiv dødtid. Årets forhandlinger bør dreie seg om arbeidstid.

Arbeidsledig på jobb?

KronikkTone Schou Wetlesen og Universitetet i Oslo15. mars 2017

En liten tår til: Det er for mye dødtid i norsk arbeidsliv, skriver forfatteren. Erna Solberg er neppe blant de med flest pauser i løpet av en arbeidsdag, men her har hun funnet plass til en liten kaffepause med sine samarbeidende partiledere. Foto: Carina Johansen, NTB scanpix

Arbeidsvilkår handler om lønn, men også om tid. Arbeidsdagens lengde og innhold er viktige vilkår. Noen jobber har høyt trykk det meste av dagen. I andre varierer intensiteten i løpet av dagen, uken eller med sesongen. Men det finnes også jobber der de ansatte har for lite å gjøre og der kjedsomhet er en stor utfordring. Nå som årets oppgjør om lønns-og arbeidsvilkår står for døren, kan det være grunn til å se nærmere på arbeidstiden og hva den brukes til når oppgavene uteblir.

Om taktikk, ikkje tog

DebattKvinnekampAud Farstad15. mars 2017

Dersom det eg skreiv 8. mars om kvinner som går i tog blir oppfatta som polemikk retta mot Jonas Bals (etter Bals sitt svar til meg 11. mars), har eg uttrykt meg dårleg og seier meg lei for det. Usemja mellom oss er truleg mest skinusemje. Eg trur sjølvsagt heller ikkje at berre det å gå i tog fører til endringar, sjølv om talet på folk som protesterer i gatene sender viktige signal. Det eg helst ville ha fram var at det har vist seg å ikkje vere spesielt taktisk klokt av kvinner om dei underordnar seg overordna strategiar sett av representantar (historisk sett har det vore menn) for til dømes ei klasse, eit parti, ein profesjon, eller for den del ei frigjeringsrørsle. Då har det vist seg at kvinnene lett sit att med svarteper, og at dei må vente lenge på rettferd.

For at en sterk venstreside skal reise seg igjen, må vi finne tilbake til vår kilde til makt: arbeideren, skriver Lotta Elstad.

Om vi slutter å spille med

Med andre ordLotta Elstad15. mars 2017

Arbeidere av alle slag, foren dere! Det er ingen tilfeldighet at sosialiseter har plassert arbeideren, i alle sine varianter, midt i kampen for et bedre samfunn, skriver Lotte Elstad. Her fra en demonstrasjon mot Walmart i Maryland. Foto: Chip Somodevilla, Getty Images/AFP

I dette øyeblikket sitter det en bankmann i Zürich og trikser med pengene til en anonym riking for at han skal slippe å betale skatt. Dette kan han gjøre fordi store selskaper – de heter gjerne Google eller Amazon eller Apple – har ansatt et apparat av lobbyister til å skrive lange rapporter om hvordan den globale kampen mot skatteunndragelse er feilslått politikk. Kanskje de tar uformelle telefoner til en toppolitiker. Og politikeren heter kanskje Jean-Claude Juncker, og er president for Europakommisjonen. Altså: en høyt aktet mann – som ikke bryr seg særlig om at hver enkelt stat i verden taper 200 milliarder dollar årlig på denne systematiske skattesnyltingen. Penger vi kunne ha brukt til å pusse opp skoler, reparere veier, betale ned statsgjeld. Med dette beløpet ville kanskje Hellas ha blitt gjeldfritt på to år? Da ville de ha sluppet åtte år med EUs budsjettregime, da ville greske pasienter ha sluppet å dø av rutineoperasjoner som de ville ha overlevd om det hadde vært nok leger på jobb, og om det hadde eksistert bakteriedrepende såpe på vaskerommet.