Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Å ta støtet

Hvordan klarer vi å jobbe med folk som opplever det aller verste?

Gro Lillebø

Arkivillustrasjon: Knut Løvås

Jeg glemmer aldri den dagen en pårørende, som akkurat hadde fått vite at hennes nære slektning var blitt alvorlig og livstruende syk, satte øynene i meg og sa: «Du må være helt følelsesløs som kan jobbe med sånt.» Og så gikk hun.

Jeg stod igjen i korridoren og så etter dem, der de hastet av gårde omkranset av ambulansefolk som skulle hjelpe dem videre til spesialistene på universitetssykehuset.

Å oppleve at noen man er gladi blir syk, kan være en av livets aller største kriser. Det forrykker tryggheten og stabiliteten i hverdagen. Det snur opp ned på tilværelsen, og mye av det man pleier å ha fokus på ellers, blir uviktig. Og det kan kjennes akkurat så fælt, så opprivende og så blodig urettferdig og vondt, at det blir vanskelig å forstå at noen kan ha som jobb å håndtere slikt. Vi forventer ikke heller det, at alle skal forstå hvordan eller hvorfor vi takler det.

Jobben vår er å sørge for at de som går gjennom slike faser i livet, kommer gjennom det best mulig. Vi skal legge til rette, vi skal snakke med og lytte til. Og vi skal servere kaffe og hente pledd når du sitter i en stol ved siden av en seng på intensiven på tredje døgnet og er redd. Vi skal være buffer.

Noen ganger kan det bety at vi tillater oss å gråte sammen med familiemedlemmer etter et dødsfall. Noen ganger kan det bety å ta penger fra velferdskassen og gi til foreldreparet slik at de kan gå på kino og restaurant sammen mens vi passer barnet deres. Noen ganger er det å holde en datter i hånden idet hun står som eneste besøkende ved sengen til sin døende far som hun ikke har sett på mange år. Noen ganger kan vår ivaretakelse av pårørende bety å stå i gangen og være mottaker for fortvilelse og sinne, og få høre at vi er følelseskalde mennesker siden vi klarer å jobbe med sånt.

Men noen ganger har jeg syklet hjem fra jobb med tårene rennende fordi det var tøft på jobb. Men så vet jeg at det var enda tøffere for dem som var ofre for sykdommen og angsten. Da er vi profesjonelle og står i det, og er støtter for dem som vakler.

For det er ikke alltid lett. Men vi sier ofte til oss selv og hverandre at den dagen vi ikke blir berørt av skjebnene vi møter i arbeidshverdagen vår, må vi finne oss en annen jobb. Derfor må vi også noen ganger stålsette oss og være profesjonelle og ta imot, og gi det vi har. Så håper vi at det bidrar til at de som opplever krisen kommer seg velberget gjennom den.

Jeg skulle ønske de som driver helsepolitikk og bevilger penger til helsevesenet, de som snakker varmt om hvor flinke vi er og hvor korte ventetider vi har, også tillot seg å reflektere over denne delen av vårt arbeid. Å ta vare på pårørende er ikke bare empati og medmenneskelighet. Det forebygger sykdom og sykefravær. Det gir livskvalitet og fungering, og det får familier til å virke selv når grunnen under dem svikter. Derfor er det er også god sykepleie, og det er bra for samfunnet som helhet. Vi tillater oss derfor å bruke denne tiden, selv om det er tid som ikke vises på budsjettene.

«Noen ganger tillater vi oss å gråte sammen med familien»

Gro Lillebø, hovedtillitsvalgt for Norsk Sykepleierforbund ved St. Olavs Hospital og skribent på maddam.no

gro.lillebo@gmail.com

Fokus

Politisk trussel

Hvordan svarer Vesten på den høyrepopulistiske utfordringen?

Bjørgulv Braanen

Den britiske historikeren Eric Hobsbawm (1917–2012) mente velstandsutviklingen for vanlige lønnsmottakere og utbygging av velferdsstaten i Vesten i etterkrigstida skyldtes frykt for Sovjet-kommunismen. Han mente faren for sovjetisk innflytelse gjorde at makthaverne så behovet for velferdsordninger som et nødvendig tiltak for å hindre radikalisering. «Det er en av ironiene i dette underlige århundret at det mest varige resultatet av Oktoberrevolusjonen, som hadde som mål å styrte kapitalismen på global basis, var å redde dens antagonist, både i krig og fred, ved gi den et insentiv – frykt – til å reformere seg», skrev han. I hans øyne var det ingen tilfeldighet at John M. Keynes og Franklin D. Roosevelts modell for å redde kapitalismen var konsentrert om velferd og sosial sikkerhet, bedre levestandard og full sysselsetting.

Hobsbawms tese har vært mye diskutert, og den har også vært forsøkt bevist vitenskapelig. Den diskusjonen lar vi ligge her. Uansett hva vi måtte mene om dens holdbarhet, er det åpenbart at Oktoberrevolusjonen i Russland hadde stor politisk innvirkning i Vest-Europa og USA. I arbeiderbevegelsen så mange med forhåpning til Sovjet etter revolusjonen, mens makthaverne fryktet at opprørske arbeidere skulle utgjøre en trussel mot systemets stabilitet.

Også planøkonomien i Sovjet inspirerte vestlige politikere og økonomer, slik det for eksempel skjedde i Norge i mellomkrigstida. Ole Colbjørnsen (1897–1973), også kjent som «Ola tiltak», var for eksempel dypt påvirket av de russiske femårsplanene. Han var med på å utforme Arbeiderpartiets krisepolitikk i mellomkrigstida og mente Norge bare kunne overvinne den økonomiske krisa gjennom en målrettet statlig innsats og styring. Nygaardsvold-regjeringens kriseprogram i 1935 var i høy grad var preget av Colbjørnsens ideer og forslag. Han utformet også Arbeiderpartiets slagord: «Hele folket i arbeid.»

Etterkrigstidas kontinuerlige forbedring av levestandarden for vanlige arbeidere er nå avløst av større forskjeller og svakere lønnsutvikling. Velferdsordninger svekkes, og fagbevegelsens rettigheter i arbeidslivet fjernes. Mange sosialdemokratiske partier beveget seg også i en mer markedsliberalistisk retning, som Tony Blairs «New Labour» og «tredje vei». I Norge var Stoltenberg I-regjeringen i 2000 uttrykk for det samme. En ny liberalistisk verdensorden tok form, med støtte både fra høyre og venstre, og Francis Fukuyama hevdet at dagens samfunnsmodell var et sluttpunkt for menneskehetens utvikling, en slags endegyldig styreform. Etter at fagbevegelsens kampkraft var kraftig svekket i nær sagt alle vestlige land, sto den liberalistiske globale kapitalismen alene igjen på valen, uten motkrefter – verken i form av en ekstern trussel som Sovjet, eller som en hjemlig utfordring fra en sterk fag- og arbeiderbevegelse. I denne politiske situasjonen var det høyrepopulismen vokste fram som en ny utfordrer mot systemet.

Høyrepopulismen kan ses på som en trussel mot den vestlige, liberalistiske globale kapitalismen på linje med den Sovjet representerte i forrige århundret. I land etter land setter høyrepopulismen dagsorden og presser alle politiske partiers posisjoner. Hvis høyrepopulismen seirer, får vi en bekmørk politisk framtid. Men det politiske systemet kan også reagere på trusselen, slik det gjorde i forrige århundret, ved å endre de sosiale forholdene som gjør at høyrepopulismen vokser. Hvis det politiske systemet opptrer klokt, kan det føre til en politisk kursjustering som kommer breie lag av befolkningen til gode. Da skaper vi forutsetningene for å drive høyrepopulismen tilbake og åpner samtidig veien for en demokratisk, solidarisk og inkluderende framtid.

Bjørgulv Braanen

bjorgulvb@klassekampen.no

Homo politicus

Inn med sosialisme

Står striden virkelig mellom den norske modellen og nyliberalisme?

Knut Kjeldstadli

Sosialist, javisst: Hvis Bernie Sanders tør å kalle seg sosialist, kan vel også vi, skriver Knut Kjeldstadli. Foto: Alex Wong, Getty/AFP/NTB scanpix

Nå dreier det seg om å forsvare «den norske modellen». Det sier personer på venstresida hvis innsikt og skjønn jeg setter høyt. Nå er det ikke sjølsagt hva en mener inngår i denne modellen. Men la oss si at den omfatter 1) at arbeid og kapital samarbeider i et etter måten jamvektig forhold, der staten spiller en tredje part, 2) en velferdsstat som i prinsippet er universell, 3) en forholdsvis sammenpresset inntektsstige, og 4) et produktivt og konkurransedyktig næringsliv.

Da kan en se forsvar av disse trekkene som en fornuftig parole. Den har som utgangspunkt at det finnes ulike særegne nasjonale modeller. Internasjonalt knyttes dette til en dette til en diskusjon om varianter av kapitalismen, med ulike institusjonelle ordninger og styrkeforhold mellom klassene. Foruten den nordiske sosialdemokratiske modellen finnes til dømes en anglosaksisk liberal/istisk modell, en søreuropeisk modell med sterke innslag av familieansvar, en autoritær sørøstasiatisk variant. Og så videre. Å benekte disse forskjellene vil være meningsløst.

Samtidig ligger det i parolen om forsvar, at det historisk skapte arrangementet nå er under angrep. Arbeidsgivere unnsier samarbeidet. Dagens regjering avvikler reguleringer og så videre. Arbeidstakere, fagbevegelsen og den politiske venstresida er på defensiven. Motstykket til den «norske modellen» sies gjerne å være en «nyliberalisme» på offensiven. Også her legges ulik mening inn i begrepet – en ny samfunnstype, en ny fase i kapitalismen, en ideologi, en mentalitet?

Mest fornuftig er etter mitt syn å se nyliberalisme som ett mulig politisk regime i dagens fase av kapitalismen. Det er all grunn til å bekjempe dette, og å holde skansene.

«Norsk modell» mot «nyliberalisme» ses altså som alternativene. Men begge bygger på kapitalismen: Den norske modellen bygger på en kapitalistisk markedsøkonomi der svære transnasjonale konserner inngår, blant dem privatiserte, tidligere offentlige bedrifter. Modellen viser ikke noe annet, nytt samfunn.

For ikke så langt tilbake siden snakket vi om «sosialisme» mot «kapitalisme» som motsetningsparet. Av disse er begrepet «kapitalisme» brukt nokså hyppig, i kjølvannet av finanskrisa i 2008-2009, «troikaens» herjinger i Hellas og de enorme formuesforskjellene som er avdekket. Og godt er det. Vi trenger i høyeste grad begrepet og analysen det rommer. For ellers vil vi ikke skjønne at dette er et system, med innbygd tvang til vekst – eller krise. Så kanskje vil en antikapitalisme styrkes, med krav som går ut over rammene i «den norske modellen».

Hva da med «sosialisme»? Er det et dødt ord – eller er det på tide å hente det inn igjen i det aktive politiske språket?

Det finnes innvendinger mot dette: Partier til venstre for Arbeiderpartiet som sier de vil ha et sosialistisk samfunn, har etter andre verdenskrig nådd så mye som ti–tolv prosent bare i 1945, 1973, 1989, 1997, 2001 og i 2005, aldri over. Noen «overgang til sosialismen» i form av et brått brudd, et totalt skifte av system, står ikke for døra.

Men mon ikke denne enten/eller-tenkingen er feilaktig. Det er heller slik at et konkret samfunn rommer flere former og tendenser, som kan bølge fram og tilbake. Iblant kan en vinne seire som ikke så lett lar seg reversere, strukturelle reformer. Her trenger vi tanken om sosialisme, for å skape optimisme og vise at noe annet er mulig, og for å velge politisk riktig.

Sosialisme er ikke ett ferdig system. Men sosialisme er heller ikke allmenne abstrakte verdier. Sosialisme er å ha målestokker for faktiske trekk ved samfunnet, for å bedømme om et tiltak er godt, om utviklingen går i retning av mer fellesskap, sosialisme. Blir folk mer jamstilte – eller øker forskjellene? Øker vanlige folks råderett over eget arbeid og liv – eller styrkes sjefenes management? Får markedet mindre å si – eller blir mer av våre liv kjøp og salg? Får folkevalgte demokratiske organer mer å si – eller styrer markedstvangen? Øker arbeidende mennesker og fagforeningene sin makt? Klarer venstrekreftene å skape en klasseenhet på tvers av ulike tilhørigheter – eller splittes det arbeidende folk etter næring eller etnisitet? Og – som et premiss under det hele: Er utviklingen bærekraftig for menneskene på denne kloden? Blir det sosialisme eller barbari?

Og til de lettskremte: Kunne Bernie Sanders kalle seg sosialist, kan vel vi.

Ottar Brox, Knut Kjeldstadli, Arne Johan Vetlesen, Bente Aasjord og Wegard Harsvik skriver i Klassekampen tirsdager.

Knut Kjeldstadli, professor i historie ved Universitetet i Oslo

knut.kjeldstadli@iakh.uio.no