Var vikingene voldelige eller fredelige? Siste tilskudd til debatten er Torgrim Titlestad, som ser sagaene som uttrykk for «vår hjemlige demokratiske kulturarv» (Klassekampen 6. desember). Titlestad har et prisverdig prosjekt når han vil korrigere det utbredte bildet av vikingenes «råskap og rølp.» Vårt bilde av vikingene som voldsmenn som gjorde hele Europa utrygt har i nyere tid merkelig nok blitt en kilde til norsk stolthet, og enda underligere er det at våre tidligere ofre ser ut til å dele denne oppfatningen – stikk i strid med hvordan vi ser på andre fremmedkulturelle voldsmenn som oversvømmer Europa. Men bildet er feil, slik Titlestad argumenterer for.

Men hva setter man inn i stedet? For Titlestad er det demokrati, religionsfrihet, fred og folkestyre som kjennetegner norsk samfunn og kultur i vikingtid og tidlig middelalder. Disse verdiene er fundert i det norske bondesamfunnet, og framfor alt i tingordningen. Trusselen mot disse verdiene kommer fra kongemakten, som må «begrenses for å unngå tyranni». Etter romernes tap i Teutoburgerskogen i 9 e.Kr. «fikk ‘vårt’ tingsystem og kultur videreutvikle seg selvstendig – i motsetning til det Roma-okkuperte Europa». Neste trussel kom med Harald Hårfagre, og «folkets kamp mot enekongemakten» varer middelalderen igjennom.

Også kirken var en ulv i fåreklær: «En maktglad kirke ville støtte kongens politikk», skriver Titlestad i «Vikingtid: Motstandsrett og folkestyre». Dermed ble folkets frihetskamp kjempet på to fronter mot alt som smakte av europeisk kultur.

Men hvor demokratiske var norske bønder, og hvor despotiske var norske konger? Hos Titlestad blir Egil Skallagrimsson en demokrat som «avslører kongens korrupsjon» på tinget, mens kongen brukte sin overmakt til å oppløse tinget. Men det var ikke bare konger som oppløste ting, slik denne episoden isolert kan leses til inntekt for. Selv på det «demokratiske» Island ble tinget til stadighet oppløst fordi den mektigste flokken jaget sine motstandere. Tinget var så uløselig knyttet til maktforhold at rettssaker er blitt kalt «stilisert hevn». Følger vi Egil videre, ser vi da også at han langt fra opptrer som noen demokrat – han brant ned gårder og lemlestet verter som ikke gav ham skikkelig servering. Nærmere vikingbøllen er det vanskelig å komme!

Forskjellen mellom frihet og tyranni er fundamental i Egil Skallagrimssons saga, som omhandler 900-tallet. Etter at Harald Hårfagre blir konge i Norge er det ikke lenger noe sted der frihetssøkende menn kan oppholde seg, og de drar derfor til Island.

Beretningen i Egils saga er fra rundt 1220, og passer godt med en islandsk ideologi om frihetsdyrkende bønder som rømte fra tyranniske konger. Men å lese den som en realhistorisk beretning, slik Titlestad gjør, er å sette strek over hundre års historieforskning. Harald Hårfagre var – dersom han eksisterte – langt fra noen tyrann. Han reiste mellom noen gårder langs vestlandskysten, og ellers måtte han belage seg på å inngå allianser med andre stormenn, ofte gjennom å få barn med deres kvinner. I realiteten var han ikke mektigere enn ladejarlene i Trøndelag eller danekongene som kontrollerte mesteparten av Østlandet. Harald Hårfagres tilegnelse av odelen, som Titlestad ser som en frihetsberøvelse av bøndene, er blitt grundig tilbakevist av norske historikere og innebar ikke noe mer enn en symbolsk kongelig overhøyhet.

Og islendingene var når det kom til stykket ikke så frie at de unnlot å oppsøke kongen. Snorre Sturlason, som førte Heimskringla og muligens også Egils saga i pennen, fikk selv i oppdrag å legge Island inn under den norske kongen. I likhet med andre islandske stormenn var han tiltrukket av den makt og prestisje kongemakten utstrålte. En eldre generasjons islandske historikere så Islands underkastelse under Norge som en nasjonal katastrofe. Problemet er at prosessen ble ledet av islandske høvdinger, som tenkte i helt andre baner.

Så var da også norske konger langt fra totalitære tyranner, slik Titlestad omtaler dem. Noen av dem kunne bli nokså egenmektige, og utover på 1200-tallet fikk norske konger større institusjonell makt enn de tidligere hadde hatt. Men grunnleggende var en konge nødt til å lytte til sine venner og allierte om han skulle lykkes. Han representerte ikke et annet prinsipp, han var «første blant likemenn», slik Sverre Bagge har karakterisert Heimskringlas konger.

Først og fremst var norske konger helt avhengige av å styre gjennom mellommenn. Få steder går det så tydelig fram som i Morkinskinnas beretning om Sveinke Steinarsson fra Elvesysle sør mot Gøta elv. Sveinke nektet å bøye seg for kong Magnus Berrføtt, og kongen jaget ham derfor ut av landet. Resultatet var at Elvesysle ble oversvømt av svensker som plyndret og herjet. Til slutt så kongen ingen annen råd enn å reise til Danmark og bønnfalle Sveinke om å vende tilbake. Vel tilbake var det slutt på urolighetene, og kongen hadde fått en klar advarsel om hvor langt han kunne gå.

Titlestad ville tolket dette som uttrykk for folkelig motstand mot kongemakten. Men de som advarte kongen var verken bønder eller særlig demokratiske. Som Tore Iversen påpeker (Klassekampen 31. desember) var de såkalte «bøndene» Titlestad gjør til representanter for et demokratisk sinnelag i virkeligheten bondehøvdinger, som stod langt nærmere aristokratiet enn bøndene.

De siste tiårs forskning har betonet av Norge i middelalderen var et lagdelt samfunn gjennomsyret av patron-klientforhold. Dette motsier ikke at tinget var en viktig institusjon eller at Norge hadde utstrakt bondeselveie (selv om andelen sank betraktelig i løpet av høymiddelalderen som følge av økt befolkning og dermed økt press på ressursene). Det betyr bare at det fantes mange måter å overleve i samfunnet på. Det var viktig å møte på tinget og delta i leidangen, men det viktigste var å ha venner og frender som ville støtte en dersom en havnet i klammeri med andre. Dessuten var ikke tinget noen særskandinavisk organisasjon, slik Iversen demonstrerer.

Den versjonen Torgrim Titlestad presenterer av norsk middelalderhistorie i Klassekampen og mer utførlig i «Vikingtid» minner sterkt om den Rudolf Keyser (1803–1864) framførte på 1800-tallet som representant for «den norske historiske skole». Kampen stod mellom bondesamfunn og kongedømme, og resultatet var at folkefriheten gikk tapt med det sterke norske kongedømmet i høymiddelalderen.

Det er underlig å lese en slik framstilling i 2016/17. Keyser ble imøtegått allerede av P.A. Munch (1810–1863), som mente at det norske samfunnet var langt mer aristokratisk. Senere historikere har stort sett forlatt læren om at Norge var særs demokratisk og annerledes enn andre land.

Titlestad markerer seg som en 1800-tallshistoriker ikke bare i sin tro på et norsk bondedemokrati, men også i synet på hva historiefaget skal bidra med, nemlig i et forsvar av «de grunnleggende frihetsverdiene våre.» Som historikere ønsker vi å forklare dagens forhold historisk, og middelalderhistorikere har selvsagt ønsket å se sin periode som vår tids vugge. Dette er helt legitimt, og danner bakgrunn for et større forskningsprosjekt ved Universitetet i Oslo kalt Unpacking the Nordic model.

Et problem med å gå bakover i tiden er at vi vet hvordan det endte. Det er selvsagt ikke tilfeldig at det er gått som det har gått, men vi risikerer å lukke fortiden for alle de alternative mulighetene den har båret på. Dette er ikke bare en intellektuell øvelse for viderekomne, men et spørsmål om hva vi som mennesker er. Titlestad er bekymret for at demokratiet ikke er genetisk nedfelt i nordmenn, men ved å skrive om hvordan den «norske mentaliteten» og «vår kultur» er konstant gjennom århundrene fratas vi langt på vei muligheten til å være noe annet enn «norske». Dette er selvsagt ikke så ubehagelig når det norske består i å være glad i demokrati, religionsfrihet og likhet. Det er verre for de ikke-norske, de som følgelig ikke er tilhengere av demokrati, religionsfrihet og likhet – ikke bare er de ulike oss, men de kan heller ikke bli som oss.

Titlestad ender med en advarsel: «Spørsmålet om å ta tilbake vår eldre norske historie på alle nivåer i utdannelsen, er altså i grunnen et grunnleggende spørsmål om å bevare og videreutvikle folkestyret i landet.» Studenter ved norske universiteter studerer middelalder som aldri før, men de gjør det ikke ut fra et premiss om at Norge er verdens mest demokratiske land gjennom alle tider. De gjør det for å studere fortiden på sine egne premisser, og Norge som en del av en større verden.

Hans Jacob Orning, professor i eldre historie, Universitetet i Oslo og Høgskulen i Volda