Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Album

Er løpet kjørt?

Mer politisk rap under Trump, eller bare mer resignasjon?

Killer Mike & El-P: Kanskje mer opprørsmusikk enn protestmusikk? Foto: Tom Spray

Run the Jewels

«Run the Jewels 3»

Run the Jewels, Inc.

4.5 / 6 stjerner

Etter å ha vært på verdensturné sammen omtrent konstant siden 2013, føles Run the Jewels ikke bare som en innarbeidet rapduo. Men etter hvert også som noe av et fenomen, med en innpakning og en hel «pakke» rundt musikken som blant annet også inneholder hemmelige håndtegn (!) for en stabilt voksende fanskare.

Det er i dag nesten lett å glemme at de to rapperne kom fra helt forskjellige hjørner av rapverdenen, da de den gang fant sammen – opprinnelig plassert i samme studio via initiativ og penger fra felles venner i (den TimeWarner-eide) animasjonskanalen Adult Swim, av alle ting. To overlevere fra to forlatte retninger innen nittitallsrappen, henholdsvis den indie-uavhengige eksperimentelle New York-rapscenen og den utvidede gjengen rundt Outkast, som for det meste forsvant i vindkastene rundt den turbulente splitten da Big Boi og André 3000 nådde en kommersiell topp parallelt med at de interne motsetningene toppet seg.

Limet som bandt Killer Mike og El-P sammen var, foruten en gjensidig musikalsk respekt og en godslig sarkastisk stonerhumor, kanskje et overraskende sammenfallende samfunnssyn. Uttrykt i El-Ps solomateriale (og før det i gruppa Company Flow) som en slags sci-fi-dystopi, men Killer Mikes fokus på uavhengig svart entreprenørskap var og er et uttrykk for en tilsvarende grunnleggende mistro til storsamfunnet og storpolitikken. Og det er kanskje den politiske delen av den fininnstilt sammensatte grunntonen til Run the Jewels som i høyest grad har definert dem utenfra.

Likevel er det bare innimellom, først midtveis og så mot slutten, at Run the Jewels blir eksplisitt politiske på sitt tredje duoalbum, men da legger de heller ikke fingrene imellom. «Thieves! (Screamed the Ghosts)» balanserer mellom disse to tilnærmingene til samtidspolitikken, hvor en høyst håndfast uro på amerikansk gateplan omtales med metaforer fra zombiemytologien, og samtidig forsvares som folkelig selvforsvarsrett, til overmål underbygd med avsluttende Martin Luther King-sitat/sample.

En slags nøkkel finner man på det avsluttende, todelte manifestet «A Report to the Shareholders: Kill Your Masters», rett før det så å si obligatoriske verset til deres strategiske allierte, Rage Against the Machine-agitator Zach de la Rocha. Først i El-Ps vers, der han forklarer hvorfor han og Mike kommer så godt overens, selv om de kommer fra forskjellige sider av byen: We both hear the same sound coming, and it sounds like war! Mange vil jo si at amerikansk politikk akkurat per januar 2017 er i ferd med å gi dem rett. Men det er samtidig noe litt urovekkende i at de sier dette selv, i hvert fall med den lille undertonen av selvfornøyd, sarkastisk «det er det jeg alltid har sagt»-fryd.

Mens den tidligere Bernie Sanders-aktivisten Killer Mike, som oppfordret sine følgere på sosiale medier til å avstå fra å stemme i presidentvalget, starter sitt påfølgende vers med choose the lesser of the evil people, and the devil still gon’ win, før han oppfordrer til revolt i gatene.

Joa. Kanskje en nærmest perfekt virkeliggjøring av enkelte musikkskribenters pjatt om at «det blir nok i det minste masse politisk rap under president Trump». Men det ligger en slags implisitt resignasjon i denne romantiske reduksjonen av landskapet til en «Star Wars»-kamp mot imperiets iboende ondskap, som en kan lure på om ikke resonnerer bedre på rockefestival enn på gateplan.

Nå er heldigvis dette albumet mer enn disse riktignok svært høylytte politiske utbruddene, som i tillegg nærmest konsekvent også legger til seg visse ... ikke direkte ukledelige, men litt selvhøytidelige progrockfakter.

Det skulle jo bare mangle at en rapgruppe forsøker å sprenge rammene på sitt tredje album, men Run the Jewels låter fortsatt best når de spytter sarkastiske punchlines over oppdatert minimalistisk sample-hip hop, såkalt «boom bap» i 00-tallstapning.

Visse deler av innledningspartiet, fra «Legend Has It» til «Ticketron», ville rent musikalsk sett ikke hørtes feilplassert ut ved siden av stadionstøyrappen til Kanye West i «Yeezus»-modus, og det er så absolutt både en kompliment og en konstatering av den generelle rapmusikalske utviklingen Run the Jewels har vært og fortsetter å være en vital del av.

Albumåpneren «Down», med gjestevokal fra den sårt underkjente Atlanta-soulsangerinnen Joi (sist sett og hørt på Øya 2014, som korist for Outkast), viser på sin side en hittil nokså uutforsket soul/funk-nerve i El-Ps produksjon som vi gjerne hører mer av ved neste korsvei. Som man går ut fra blir «RTJ4», for selv om man etter hvert tar seg i å savne visse kvaliteter ved duoens respektive solokarrierer, er det lite som tyder på at den kollektive medvinden viser tegn til å løye.

Martin Bjørnersen