Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Sang i tid og rom

Syng med oss: I to norske bøker av året og i én britisk filmklassiker.

I minnene skjer alt til musikk: Bruk for all del jula på å se «Distant Voices, Still Lives», Terence Davies’ vonde og nydelige film fra 1988. Foto: BFI

Connecting people. Ikke på Nokia-viset, men slik den nederlandske kordirigenten Peter Dijkstra forklarte det: At studier viser at det skjer noe fysisk med mennesker som synger sammen. Pulsen kalibreres, vi kobler oss på hverandre. En ypperlig framstilling av disse musikalske båndene som binder oss, er britiske Terence Davies’ film «Distant Voices, Still Lives» (1988). Løselig basert på Davies’ egen oppvekst i 1940- og 50-tallets Liverpool, med den voldelige faren (spilt av Pete Postlethwaite) i sentrum, er filmen bygd opp av en rekke tablåer der høytsynging av tradisjonelle høytidssanger og slagere utgjør en stor del av filmens tekst.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Jubileum

Nasjonalgitaristen

Hadde runda 100 i år: Robert Normann er sikkert den mest kjende norske gitaristen gjennom historia.

Arild R. Sætre

Det var nok ikkje få gitaristar rundt om i landet som blei sitjande med open munn og måpe då Robert Normann dukka opp som pauseinnslag på fjernsynsskjermen i 1971. Han fekk gitaren til å høyrest ut som eit heilt orkester. Gitarteknikken hans var unik. Han spelte melodilinje, akkordar og bassfigurar samtidig. Denne gitarteknikken gjorde han internasjonalt kjend. Til og med den legendariske franske gitaristen Django Reinhardt blei imponert. Då Robert Normann møtte Reinhardt på bakrommet etter ein konsert i Gamle Logen i Oslo i 1939, skal Reinhardt ha uttalt: «Hva har jeg her å gjøre? Dere har jo Robert Normann!»

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

EssayPilegrimsferd

Gull og purpur

RIPnik i parken: Sammen med 15-16 norske entusiaster dro Musikkmagasinet i høst til Prince-museet og -mausoleet.

Martin Bjørnersen

Jeg skulle til å si «det finnes en park», men er det egentlig en park? Utenfor bygningskomplekset er det riktignok noen nydelige blomsterbed, med fargerike vekster i blant annet gult og (selvsagt) purpur. Men «park» med liten p blir likevel å ta i litt. Så. Det finnes et sted, og det er blitt sagt at kjærlighet er fargen dette stedet innpreger deg med etter et besøk. Jeg er tilbøyelig til å være enig, faktisk. Det har også blitt sagt at det eneste som kreves for å slippe inn, er å si at du tror. Men det holder ikke helt, har jeg erfart.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn