Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Kommentar

Sang i tid og rom

Syng med oss: I to norske bøker av året og i én britisk filmklassiker.

I minnene skjer alt til musikk: Bruk for all del jula på å se «Distant Voices, Still Lives», Terence Davies’ vonde og nydelige film fra 1988. Foto: BFI

Connecting people. Ikke på Nokia-viset, men slik den nederlandske kordirigenten Peter Dijkstra forklarte det: At studier viser at det skjer noe fysisk med mennesker som synger sammen. Pulsen kalibreres, vi kobler oss på hverandre. En ypperlig framstilling av disse musikalske båndene som binder oss, er britiske Terence Davies’ film «Distant Voices, Still Lives» (1988). Løselig basert på Davies’ egen oppvekst i 1940- og 50-tallets Liverpool, med den voldelige faren (spilt av Pete Postlethwaite) i sentrum, er filmen bygd opp av en rekke tablåer der høytsynging av tradisjonelle høytidssanger og slagere utgjør en stor del av filmens tekst.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?