Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Gjennom adventstiden ris vi av angsten for ikke å henge med.

Det føles så platt å heve pekefingeren. Men det må til.

Sandra Lillebø

Det er tidlig i desember, og jeg sliter allerede med å holde skuldrene under øreflipp-nivå. Ikke på grunn av all rengjøringen som venter (den vil vente forgjeves i år som i fjor). Det er heller ikke på grunn av konfekten som skal lages, eller kortene som skal sendes ut til venner og familie.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Portrett

Sjakken eller livet

Torstein Baes hemmelighet er at han egentlig ikke liker å spille sjakk.

Lars Vegstein

Drabantbyene på Oslos østkant kan være ensomme steder når det er tirsdag og to uker igjen til jul. Ikke minst kvelder som denne, når vinteren har lagt seg som en glimrende hinne på asfalten, når det er helt mørkt og ingen snø å leke i.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn

Akademia

Et bortblåst laurbærblad

• Litteraturforsker Toril Moi fikk ikke jobb i Norge på 1980-tallet • Har levd i «akademisk eksil» i 30 år

Dag Eivind Undheim Larsen (tekst) og Siv Dolmen (foto)

VENDER HJEM: – Jeg sier ikke at sexisme er den eneste grunnen til at jeg ikke fikk jobb, men det var et element, sier Toril Moi, som måtte reise utenlands for å gjøre akademisk karriere.

– Nå får jeg muligheten til å forske mer på norsk litteratur, sier Toril Moi da Klassekampen møter henne i de staselige lokalene til Nasjonalbiblioteket i Oslo.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Allerede abonnent? Logg inn