Bjørn Olav Utvik og Nord-Afrikastudier ved Universitetet i Oslo
Med russiske bombefly og tropper fra Libanon, Irak og Iran i ryggen har Assad-regimet det siste året kommet på offensiven i Syria. Snart vil opprørerne være slått i landets største by Aleppo. Lidelsene for den gjenværende sivilbefolkningen er ufattelige.
I kommentarene skilles det ikke alltid klart mellom to spørsmål: Bør opprørerne gi opp i Aleppo nå? Hva skal man mene om opprøret mot Assad?
Til det første: Alle som griper til våpen tar på seg et stort ansvar. Uansett hvor god saken måtte være risikerer man å påføre befolkningen store lidelser uten at det leder til noe positivt resultat. Dette settes på spissen i en situasjon som den i Aleppo nå, der opprøret virker dømt til å tape. Det er sterke grunner for å si at opprørerne i byen nå burde legge ned våpnene.
Samtidig er det vanskelig å sitte i Norge og felle moralske dommer. Hvilken tillit har opprørerne grunn til å ha til regimets behandling av en sivilbefolkning som i stor grad har støttet opprøret? Her pågår det åpenbart indre rivninger i motstandsgruppene om hva man skal gjøre i dagene som kommer.
Til det andre: Bashar al-Assad leder et autoritært og korrupt regime av samme type som har dominert Midtøsten de siste femti årene. Blant dem som har studert regionen, var regimet regnet som det mest brutale, sammen med Gaddafis Libya og Irak under Saddam Hussein.
Da fredelige demonstrasjoner spredte seg over landet våren 2011, ble de druknet i blod. Ikke på noe tidspunkt viste regimet tegn til å åpne for reelle reformer i demokratisk retning. Utviklingen siden har vist en maktelite som uten skrupler har lagt store deler av landet i grus for å bevare sin makt udelt.
Fortsatt er store deler av landet utenfor Assads kontroll. Han kan ikke gjenvinne hele territoriet uten nye store ødeleggelser. Det er et nattsvart scenario for landet. Det eneste som kan hindre det, er internasjonalt press på Assad og hans allierte for å tvinge fram en forhandlet løsning som gir politiske reformer og garantier for rettighetene til kurderne og andre minoriteter.
Bjørn Olav Utvik, professor i Midtøsten- og Nord-Afrikastudier ved Universitetet i Oslo
Gjennom adventstiden ris vi av angsten for ikke å henge med.
Det føles så platt å heve pekefingeren. Men det må til.
Sandra Lillebø
Det er tidlig i desember, og jeg sliter allerede med å holde skuldrene under øreflipp-nivå. Ikke på grunn av all rengjøringen som venter (den vil vente forgjeves i år som i fjor). Det er heller ikke på grunn av konfekten som skal lages, eller kortene som skal sendes ut til venner og familie.
Grunnen er en replikk som falt fra munnen til husets tenåring for noen uker siden, da vi snakket om gaver og forventninger: «Men altså, i fjor fikk faktisk alle Playstation 4 til jul. Ja, bortsett fra K, men han ønsket seg ikke.»
Til alle ungdommer altså – bortsett fra K – en gave til en verdi av en månedsinntekt for et ektepar på asylmottak. Hilsen mor og far.
Fordi jeg syntes det hørtes smått utrolig ut, og nektet å gå med på at dette kunne være tilfelle, tok jeg diskusjonen opp igjen med andre ungdommer og foreldre jeg kjenner. Nesten alle kunne fortelle om det samme: Telefoner og elektronikk, merkeklær og -sko til flerfoldige tusen kroner er normen. Det forventes at det er det man får – hvis ikke er man utenfor. «70 prosent av jentene i klassen har Canada Goose-jakke», sa én tenåring, som for øvrig bor i en helt ordinær bydel i en helt ordinær by i Midt-Norge. Selv om forskjellene blir større, er åpenbart kjøpepresset likelig fordelt. Og vi reagerer ikke engang på det. Hva er det som skjer? Har vi blitt helt numne?
Det føles så uttværet, så oppbrukt, så platt å si det, som en obligatorisk botsøvelse man skal gjennom før fråtsingen tar til for alvor. Og jeg kjenner meg invaderende, moraliserende, når jeg nå hever pekefingeren over andre voksne mennesker og forteller dem hvordan de burde disponere privatøkonomien sin.
Men det er greit. Jeg kan godt ta rollen som moralist. Jeg er rasende. For meg, og garantert for en god del andre, har gavepresset allerede gjort julefeiringen utrivelig. Det er ikke lengsel som rir oss gjennom adventstiden. Det er angst, angst for å være den som får mindre enn de andre, angst for å være den som ikke henger med på racet. Hører du bruset fra de tusen stuer på julaften? Det er ikke den stille jubelen ved endelig å få noe man har ønsket seg så veldig lenge. Nei, det er lettelse, fordi vi klarte å henge med, også i år.
Og ja, jeg ser på deg, du velstående tenåringsforelder som lar barnet ditt tro at det er normalt at hen alene, hvert eneste år, får gaver til en verdi av god gresk månedslønn. Og jeg ser på deg, butikkeier, som passer på å sette opp plakater med forslag om å kjøpe telefoner til flere tusen kroner «til de minste», uten å ta inn over deg at vi her i landet har voksne, fulltidsarbeidende mennesker som leier rom i studentkollektiv fordi de ikke har råd til bedre bolig.
Tidligere i høst fikk vi en ny runde med debatt om de såkalte «Cubus-ungene», etter at blogger Marianne Hennøen hadde overhørt noen nabobarn uttale at «bare fattige mennesker handler på Cubus». I kjølvannet fulgte den sedvanlige oppfordringen om å lære barna sine gode verdier, å huske å fortelle dem at alle mennesker er like mye verdt uansett hvor mye de har på kontoen og hva det står på nylonlappen de har i nakken.
Men problemet er selvsagt ikke at noen har glemt å fortelle barna sine om menneskeverd. Problemet er at ungene våre ser hva vi gjør, og så gjør de akkurat det samme selv. Dette vet vi jo, selv om vi har en forbløffende motstand mot å virkelig ta det inn over oss, altså å gjøre noe med det. Som Frédéric Lordon, filosofen som var en viktig inspirator for Nuit Debout-bevegelsen i Frankrike, formulerte det i et intervju: Sannheten har ingen omveltende kraft i seg selv.
For vi forventer av barna våre at de skal være bedre enn oss selv. At de skal invitere alle med i leken, mens vi selv gruer oss for å be han stille og rare i økonomiavdelingen med på en øl etter jobben. Vi forventer at de skal nøye seg med en billigere telefon, mens vi selv velger den flotteste bilen – bare fordi vi kan. Og vi forventer at de skal tro at klær er klær, uansett merke, mens vi selv handler plagg til flere tusen kroner – «fordi de har bedre snitt».
(Derfor, skal det bemerkes, er mitt største problem i denne saken ikke hva jeg har fortalt mine etterkommere om god moral, men at jeg selv i fjor fikk, i gave fra min mann, en telefon til en verdi av, ja – en god gresk månedslønn. )
I boka «Angsten for oppdragelse» skriver Per Bjørn Foros og Arne Johan Vetlesen om hvordan vi som samfunn står foran så store utfordringer at de ikke bare kan løses politisk. For å løse miljøproblemene og gjøre forskjellene mindre, trenger vi ikke bare politisk handlingskraft, men også større etisk refleksjon om våre egne små og hverdagslige avgjørelser.
Jeg tror de har rett. Forskjellene er blitt så store at samfunnslimet er i ferd med å gå i oppløsning, og vi har alle ansvar for å bøte på det der vi kan. Om du kjører løpet ut i år igjen, og gir ungene dine det siste og beste og flotteste i år igjen, gjør du det faktisk enda litt kjipere for den tenåringen som trekker seg unna de andre når praten om gaver begynner i skolegården. Det er så enkelt.
Drabantbyene på Oslos østkant kan være ensomme steder når det er tirsdag og to uker igjen til jul. Ikke minst kvelder som denne, når vinteren har lagt seg som en glimrende hinne på asfalten, når det er helt mørkt og ingen snø å leke i.
Heldigvis finnes en vei ut av ensomheten. Den går opp en glatt bakke, forbi en stor byggeplass, gjennom en dør til et stort mursteinshus og inn på rom 207. På dagtid huser Oppsal Samfunnshus frisøren, hjelpemiddelsentralen, lørdagstrimmen, hørselshjelperen, biblioteket og barnehagen, men i kveld er det Østensjø SV som skal ha juleavslutning her. Torstein Bae og Susana Escobar, henholdsvis leder og kasserer for lokallaget, er i gang med å lage langbord til festen.
Halvannen uke tidligere lå Torstein Bae utstrakt i NRKs garderobe på Marienlyst. Han var syk og utmattet etter tre uker som sjakkommentator på direktesendte tv-sendinger til klokka fire på natta. Det var også tidlige morgener hjemme, med en ettåring som var oppe seks.
Nå ventet den største prøvelsen: opptil 15 partier med hurtig- og lynsjakk for å avgjøre VM-kampen mellom Magnus Carlsen og Sergej Karjakin i New York. Heldigvis var matchen i praksis vunnet etter bare tre partier, og Bae kunne gå hjem og legge seg tidligere og lykkeligere enn vanlig.
Men det er langt fra Oppsal til Manhattan, og akkurat nå har Torstein Bae andre utfordringer enn å gjette neste sjakktrekk. Idet han skal til å dekke bordet, stopper han opp.
– Det store spørsmålet er om vi skal dekke på spiseskje eller teskje til riskremen. Det er jo ulike skoler her. Selv heller jeg mot spiseskje, sier han.
Stemmen minner litt om Kåre Willoch. Han er forsiktig, veloppdragen og ikke spesielt høy. Ennå er det nesten en time til de andre kommer, men Torstein Bae har ikke tid til å slappe av. Han må sette fram julestjerner og røde servietter, alkoholfritt øl og julebrus. Han er travelt opptatt med å koke kaffe når de første medlemmene av lokallaget ankommer. Østensjø SV har akkurat lagt bak seg en opprivende nominasjonskamp, men det er det ingen som snakker om her. Faktisk blir politikk aldri noe tema blant de 18 menneskene som fyller rom 207 denne kvelden. De snakker om høyt blodtrykk, julemat og det kalde været.
Torstein Bae er omsider ferdig med forberedelsene. Han klirrer i glasset og reiser seg. Rundt bordene sitter to barnefamilier, ellers er de oppmøtte stort sett pensjonister eller godt voksne. Alle smiler til ham. Han sier:
– Programmet for kvelden er trivelig samvær i førjulstida. Håper alle får det koselig.
Sjakkbrettet har 16 bønder, åtte svarte og åtte hvite. Bøndene er svake. De andre brikkene kan hoppe langt, bevege seg i ulike retninger og utgjør en potensiell trussel mot brikker over hele brettet. Så ikke med bøndene. De er ordinære. De beveger seg langsomt, i rett linje framover og kan bare slå ut brikker i sin umiddelbare nærhet. Bøndene er mange, og det går ikke an å skille dem fra hverandre.
Torstein Bae var som en av dem. Han ble født 3. april 1979. Han spilte fotball, drev med orientering og satt foran tv-en og drømte om å bli sportskommentator. Han ble eldre, fikk nye drømmer og lange krøller. Han begynte på jussen, akkurat som de andre barna fra Nordberg på Oslos vestkant. Eksamensoppgaven fra 2007 var den mest ujevne som ble levert det året – «en blanding av det smått geniale og det høyst ordinære», som en medstudent uttrykte det. Han fikk likevel sitt juridikum og var snart ansatt som saksbehandler i Plan- og bygningsetaten i Oslo.
Torstein Baes lidenskap har alltid vært sjakk. Etter mange års spill og studier av de store mestre, befant han seg nå på høyt hobbynivå. Han deltok på det norske OL-landslaget og ble president i sjakkforbundet. Utenfor det lille sjakkmiljøet var det likevel ingen som visste hvem Torstein Bae var. Ingen var mer tilfreds med det enn Torstein Bae.
Men som alle sjakkspillere vet: En bonde kan noe ingen andre kan. Hvis han er tålmodig og tar sine små skritt til rett tid, kan han flytte seg helt over på motsatt side av brettet. Kommer han så langt, får han forvandle seg til akkurat hvilken brikke han vil.
Det var det som hendte Torstein Bae høsten 2013. Det var noen måneder siden han hadde lagt ned Sjakkhuset, en kombinert butikk og kursarrangør han grunnla sammen med kona i 2009, da NRK tok kontakt. Det var to uker til Magnus Carlsen skulle utfordre Viswanathan Anand om VM-tittelen. Tv-kanalen hadde aldri før hatt sjakksendinger, og var nå på desperat leting etter en ekspertkommentator.
– Jeg sa selvfølgelig ja og tenkte at dette kom til å bli morsomt å se på for dem som er interessert.
Tre år og like mange norske VM-serie seinere har sjakk blitt Norges nye nasjonalsport. Interessen for Magnus Carlsen hadde vært stor helt siden barnegeniet begynte å klatre mot toppen av verdensrankingen på 2000-tallet, men selve sjakkspillet forble innhyllet i mystikk. Det forandret seg med tv-sendingene fra sjakk-VM. Den høsten meldte butikker over hele landet at det var umulig å oppdrive nok sjakkbrett for å tilfredsstille etterspørselen.
Årets VM-kamp mellom Magnus Carlsen og Sergej Karjakin markerer et foreløpig høydepunkt i den nye idrettsbevegelsen som har hjemsøkt landet. Rundt halvparten av Norges befolkning så på NRKs VM-sendinger i løpet av de tre ukene sjakkmatchen foregikk.
– Det er noe fint med NRK. Det har en spesiell verdi at vi fortsatt har en felles møteplass for hele folket. Det preger arbeidsplasser, familier og mennesker over hele landet. Det er en verdi vi ikke må glemme, sier stemmen som har vært lydsporet til det norske sjakkeventyret.
Seerstatistikken viser at nesten 200.000 mennesker ble sittende til langt over midnatt for å se parti etter parti ende i remis (uavgjort). I en tid der avisene ser det som en seier hvis de klarer å holde på folks oppmerksomhet i fem minutter, er dét ganske imponerende. NRK melder at verken langrenn eller fotball utløser så mye respons fra seerne som sjakk.
– Tenk det. Det var nokså tilfeldig at jeg fikk være med på dette eventyret, men jeg får bare nyte det.
Skjønt, tilfeldig er neppe ordet. Helt siden Torstein Bae var ganske liten har det vært et viktig mål å demonstrere at sjakk er for folk flest. Kallet fikk han allerede som 14-åring.
– Min tidligere sjakklærer lurte på om jeg kunne være med og ha barnesjakk sammen med ham på Kringsjå skole. Det hadde jeg absolutt ikke lyst til. Det hørtes veldig slitsomt og vanskelig ut. Men jeg klarte ikke å si nei.
Det viste seg raskt at 14-åringen hadde et talent for formidling. Snart satt han i styret i den lokale sjakklubben, og det tok ikke mange månedene før han ble aktiv i kretsen. Slik har det fortsatt. Som president i Norges Sjakkforbund arrangerte han hver vår sjakkturnering på danskebåten, der det uttalte målet var å vinne både partiene og festen. Siden starten av flyktningkrisa har han brukt mandagskveldene på å arrangere sjakk for flyktninger på Bøler bibliotek.
– Det var lenge en stereotypi om at sjakkspillere var smarte nerder som ikke klarte seg ute blant menneskene. Sånn er det ikke. Jeg var med på laget da Oslo Taxi vant bedriftsserien.
– Har du vært taxisjåfør?
– Nei. Det var lov å ha med én som ikke var ansatt for å fylle laget.
I en tid der det er vanlig å ha sjakk-app på mobilen, er det lett å glemme at sjakkspillere en gang ble sett på som sære, fjonete gutter med innoverstående sosiale antenner. Ennå høres gufset fra disse ideene, som når folk kommenterer at «det må være noe rart med han der Carlsen».
Torstein Bae
– Man hører fortsatt folk si at han må være autist eller ha asperger syndrom. Men sant å si har det i stor grad lagt seg, ikke minst fordi han har blitt så flink til å takle rampelyset.
– Hvor kom ideen om at sjakkspillere er virkelighetsfjerne særlinger fra?
– Jeg tror ikke jeg skal legge skjul på at det har en rot i virkeligheten. Sjakkmiljøet har alltid vært et tilfluktssted for dem som ikke passer inn. Da får du en god del særinger, som bruker sjakken som rein virkelighetsflukt.
Når Torstein Bae ikke er superkommentator på tv, kler han ser som en helt vanlig mann og går til jobben som sjef i advokatkontoret Legalis. Under pulten på kontoret hans står en tredemølle.
– Når jeg likevel står hele dagen, kan jeg likevel gå litt. Iallfall tenkte jeg det da jeg skaffet den.
Nå skrur han den nesten aldri på. Tredemølla bare står der, med Bae oppå.
Torstein Baes inntreden i politikken kom etter 22. juli 2011. Da fikk det ikke hjelpe at studier, jobb, sjakkspill og -undervisning tok all tid.
– Før hadde jeg vært passiv sympatisør, jeg var ikke engang medlem. Men etter terrorangrepet følte jeg at jeg måtte gjøre noe, at vi som samfunn måtte prøve å skape noe positivt.
– Hans Olav Lahlum er sjakkspiller, Bård Vegar Solhjell har skrevet bok om sjakk, tidligere sjakkpresident Bjørn Salvesen er SV-er og hele partiets stortingsgruppe er visstnok også habile sjakkspillere. Hva er det med sjakk og SV?
– Det tror jeg er tilfeldig. Et morsomt sammentreff.
Det er likevel ingen tilfeldighet at han havnet i SV. Han høres kanskje ut som Kåre Willoch, men Torstein Bae har alltid vært trygt plassert på venstre flanke. I Bae-hjemmet på Nordberg i Oslo ble politisk interesse tatt som en selvfølge. Mora, svenske Eva Liljegren, var direktør i Kirke- og undervisningsdepartementet og SV-er. Faren var høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae, en av Norges mest ruvende jurister mot slutten av forrige århundre. Han var engasjert som advokat i Alta-saken, listesaken, politivoldsakene i Bergen og Gleditsch/Wilkes-saken. Han var lenge rådgiver for SVs stortingsgruppe, og representerte partiet i Oslo bystyre på 1990-tallet. Foreldrene møtte hverandre på fredskonferanse i havnebyen Rostock i Øst-Tyskland i 1972.
– Hva er dine politiske ambisjoner?
– Null. Mitt politiske arbeid er så lite at nesten uansett hvordan du beskriver det, vil det framstå som mye større enn det er.
Torstein Bae
Han plasserer seg selv på venstresida i SV. Partiet har valgt seg slagordet «Ta kampen for et varmere samfunn» før neste års valgkamp. Et dårlig slagord, mener Bae.
– Det høres litt ut som KrF for meg. SV-ere skal liksom være så jævlig gode. Det blir folk irritert av. Det er selvfølgelig ikke noe galt med å være snill, men utgangspunktet vårt er at det er grunnleggende urettferdigheter og maktstrukturer i samfunnet og at de må bekjempes. Vi burde plassere oss tydeligere til venstre for Arbeiderpartiet.
Torstein Bae er en av svært få i Norge som kan skryte av at han har slått verdens beste sjakkspiller, Magnus Carlsen.
– Jeg har slått Magnus Carlsen. Han var tolv år.
Det var i 2002. Året etter ble Magnus den yngste stormesteren i verden. Bae har den nest edleste sjakktittelen, internasjonal mester.
I dag spiller han nesten ikke sjakk lenger. Han spiller heller ikke mot kona, Silje Bjerke, som også er internasjonal mester.
– Jeg har spilt på såpass høyt nivå at jeg klarer ikke å kose meg med å spille sjakk. Skal jeg spille sjakk, er jeg nødt til å trene og studere variasjoner. Det blir bare stress. Skuffelsen ved tap er mye større enn gleden ved å vinne.
Et hovedproblem for avdankede sjakkspillere er åpningene. Sjakkspillere har brukt århundrer på å studere og utvikle åpningsmønstre.
– Det skjer hele tida nye utviklinger innen åpningene. I tillegg glemmer jeg det jeg har studert tidligere. Hvis man kommer på etterskudd i åpningen, er det kjørt. I tillegg gjør jeg tabber. Huff.
– Blant hordene av nordmenn som plutselig har blitt interessert i sjakk, anses det gjerne som en dyd å ikke planlegge langt fram, at det nærmest er juks å studere åpninger?
– Det er ingenting jeg heller vil enn at vi setter oss ned, glemmer all sjakkteori og bare har det gøy. Men det går ikke. Når jeg blir med på turnering, ender det med at jeg møter en 17-åring som trener ni timer om dagen. Det er ikke gøy.
Det finnes måter å omgå disse problemene på. Bae har flere ganger deltatt i såkalte Valhall-turneringer, som skiller seg fra vanlig sjakk ved at spillere får tildelt ekstra tid hver gang de drikker opp en øl.
– Det har vært tradisjon for å kombinere sjakk med en god fest. Men sjakk har blitt så seriøst. Det har blitt en sport.
I Stefan Zweigs «Sjakknovelle» fra 1942 møter vi en lege som sitter fengslet i Nazi-Tyskland under krigen. For å holde ut dagene på isolat, søker han tilflukt i sin eneste eiendel, en bok om tidligere sjakkmesteres legendariske kamper. Han memorerer hver tenkelige variasjon av partiene og terper på dem i sitt indre.
Når legen til slutt slipper ut av fengselet, er han ikke i stand til å stanse partiene som kontinuerlig spilles av i hodet. Først når han taper et sjakkspill ved å gjøre en bevisst tabbe, klarer han å bryte ut av det sinnssyke mønsteret. Novellens moral er åpenbar: Man må velge mellom sjakken og livet. Torstein Bae valgte livet.
Tekst: Lars U. Larsen Vegstein Foto: Marthe Amanda Vannebo
Siste kulturopplevelse: Filmen «Promised Land» på tv.
Politisk enkeltsak: Flyktningene. Historiens dom mot oss vil bli hard. Ellers er jeg engasjert i utbyggingen av Bogerud senter.
Tror på: Jeg er ikke troende.
Forbilde: Nei, det ville være å ta i.
Leser daglig: Klassekampen og Dagsavisen.
Lydspor: Alf Prøysens barnesanger. Jeg hører «Nøtteliten» dagen lang.
Det verste du vet: Sutring.
Hva er det folk ikke vet om deg: Jeg hadde langt rockehår før.
