Høsten 2012 bevilget det rødgrønne flertallet på Stortinget 1,5 milliarder kroner over fire år til et forsøk med 600 nye lærerstillinger på ungdomstrinnet. Ressursene gikk til en klart definert gruppe på 166 skoler, som hadde relativt lav lærertetthet og relativt svake gjennomsnittlige karakterer. Den blåblå regjeringen ville først ikke evaluere forsøket, men besinnet seg.
De fornuftige står ikke mot løgnerne. Det er snakk om uenighet.
Løgn og populisme
I lørdagens Aftenposten kunne vi lese opptil flere steder at kampanjen for britisk utmelding av EU var basert på løgn. Frank Rossavik skriver på side to og tre at en viktig del av Donald Trumps velgerskarer liker løgner og forakt. Denne typen velgere finnes også i horder på denne sida av Atlanterhavet, skriver Rossavik, som påstår at de utgjorde en del av flertallet som stemte for at Storbritannia skal forlate EU. Litt lenger ut i avisa sier skribenten og Oxford-professoren Timothy Garton Ash at «vi ser en populisme som baserer suksessen på løgner og å skape en falsk fortelling, slik det skjedde i forbindelse med brexit-avstemningen og valget av Donald Trump i USA». Det er liten tvil om at Donald Trump i sine taler og Twitter-meldinger ikke var så nøye med sannheten og at han videreformidlet åpenbare løgner fra amerikanske konspirasjonsmiljøer. Men når den britiske brexit-kampanjen blir slått i hartkorn med dette, er det snakk om en grov forenkling og virkelighetsmanipulasjon. I den britiske debatten falt det harde ord fra begge sider, men Leave-kampanjen var knapt noe mindre sannferdig enn pro-EU-leiren. Enkelte vil vel si at begge parter var like gode, selv om jeg personlig vil hevde at daværende finansminister og ja-mann George Osborne var den som gikk lengst da han hevdet at Storbritannia ville tape nøyaktig 355 milliarder kroner hvis britene stemte nei.