Det pågår en strid om hvordan vi skal forstå religion i dag. Den gjør seg gjeldende på litt ulikt vis – fra Sylvi Listhaugs «her i Norge spiser vi svin og drikker alkohol», til at Stortinget, etter forslag fra SV, har besluttet å utrede statens mulighet til å kutte i støtte til trossamfunn. Jeg vil påstå at vårt syn på religion også preger håndteringen av striden i Islamsk Råd, og ikke minst den offentlige forståelsen av denne. Sentralt i flere av diskusjonene er forestillingen om at Norge er et sekulært land og at sekularisme er en sentral norsk verdi, i tråd med europeiske opplysningsidealer. Dette synet kom særlig til uttrykk i en VG-kronikk i september, ført i pennen av SV-erne Bård Vegar Solhjell og Ketil Raknes. De hevder at mens Europa har opplevd hundreår med sekularisering, har flere islamske land opplevd det motsatte: «islamsk vekking som reaksjon mot sekulære nasjonalistar». SV-erne holder fram sekulariseringen som et sentralt framskritt, «like viktig som nedbygginga av klassesamfunnet og oppbygginga av velferdsstaten». De mener at denne utviklingen bør fortsette og at tida er på opplysningsidealenes side: Norge må «støtte dei unge og nytenkande som skjølv vil gjere opprør mot konservative leiarar».