De sosiale ulikhetene øker i den vestlige verden. I USA har de rikestes andel av det samlede nasjonsproduktet ikke vært større siden andre verdenskrig. Den enorme samlingen av rikdom på et fåtalls hender sammenfaller med at en mindre andel av inntektene går til de som er nederst på inntektsskalaen. I storverket «Kapitalen» (1867) skildret Karl Marx hvordan kapitalismen, slik den fungerte i Storbritannia i første halvdel av 1800-tallet, var i ferd med å utarme den engelske arbeiderklassens livsvilkår. Eller som han skriver: «Après moi, le déluge» (Etter meg, syndfloden) er slagordet til enhver kapitalist og enhver kapitalistnasjon. Kapitalen er hensynsløs mot arbeidernes sunnhet og livslengde, hvis den ikke av samfunnet tvinges til å ta hensyn». I England florerte barnearbeidet og arbeiderne var i mange tilfeller tilgjengelige for arbeidsgiverne store deler av døgnet. Fra midten av 1850-tallet ble det innført begrensninger på disse slaveliknende forholdene, blant annet gjennom fabrikklovene og regulering av arbeidsdagens lengde. Marx’ poeng er at arbeiderne selv, gjennom organisering og kamp, og samfunnet for øvrig, må regulere og sette skranker for det kapitalistiske systemets virkemåte. Etter innføringen av fabrikklovene skjedde det en rask velferdsutvikling. Begrensningene gjorde også at produktiviteten skjøt fart, fordi kapitalistene ikke lenger kunne utbytte arbeiderne hemningsløst, men måtte satse på utvikling av maskineriet.