Walid al-Kubaisi ankom Norge første gang med en koffert full av bøker. Ikke et klesskift, ikke en tannbørste. Bare bøker. Året var 1986, og irakiske al-Kubaisi hadde allerede levd i eksil i seks år. Først i Syria, så i Libanon. Han var ikke engang fylt tretti, men hadde allerede sittet i fengsel og blitt forsøkt vervet til selvmordsangrep. Han hadde vært soldat i den palestinske motstands-bevegelsen, vært matløs og husløs, mistet Gud og to brødre. Og nå sto han på Fornebu med en koffert i hånda og lurte på om han egentlig hørte hjemme på denne kloden.