Det er så fint å se tradisjonelt japansk interiør, i hvert fall slik jeg møter det i storslåtte animasjonsfilmer som «Vinden stiger» (2013), «Møte på valmueåsen» (2011) og «Chihiro og heksene» (2001). I Japan har man hatt sans for gode funksjonelle løsninger på svært liten plass. Klær brettes nennsomt, nesten sensuelt sammen, for så å bli puttet i praktiske esker og skuffer bak skyvedører i utsøkt tre. Nå kan man også lese om japansk ryddeteknikk i Marie Kondos bok «Magisk opprydding», som gir råd om hvordan man kan få orden hjemme gjennom å kvitte seg med det meste. Teknikken skal visstnok være å holde opp hver eneste ting man har og så spørre: Gir dette meg stor glede? Gjør det ikke det, havner det rett i søppelkonteiner eller på loppemarked. Problemet er likevel at dette spørsmålet inneholder et lite implisitt «nå», altså, har jeg glede av dette nå, i dag? For skal det virkelig ryddes effektivt, kan man ikke ta hensyn til hva som betydde noe før eller vil gjøre det i morgen. Og leser du virkelig i Arne Garborgs samlede verker som oldemor ga deg i gave rett før hun døde? Min egen erfaring er at ting jeg trodde jeg var ferdig med, ikke var det likevel. Nylig blusset for eksempel postmodernismedebatten opp, og poeten Karin Moe var igjen på dagsordenen. Og hvem kunne da trekke fram et eksempler av hennes «Sjanger» fra 1986, om ikke meg? Det skal innrømmes at boka ikke har vært lest i fillebiter, men i et lyst øyeblikk har jeg likevel tenkt at den kan komme til nytte en gang.