Heilag tid, heilagt rom. I religionshistorikaren Mircea Eliades «Det hellige og det profane» (1957) er den vesensulike erfaringa av tid og rom ein viktig motsetnad mellom det religiøse og det ikkje-religiøse mennesket. Paradoksalt nok har dette også blitt eit bindeledd – kanskje ei bru for forståing – i vår sekulariserte tid: Religionen angår færre, men det religiøse rommet betyr framleis noko, kanskje best innkapsla i samtida i Tomas Tranströmers ord frå «Romanske buer»: «Inni den veldige romanske kirken stod turistene tett / i halvmørket. / Hvelv etter hvelv gapende […] / Inni deg åpner seg hvelv etter hvelv uendelig».