Litteratur blir til i spennet mellom glemsel og erindring. Hva skulle vi med diktning hvis vi husket alt? Samtidig er menneskets hukommelse ikke bare biologisk, men også historisk betinget. Shakespeare og Ibsen husket ikke likt. I sin bok «Present Past. Modernity and the Memory Crisis» (1996) hevder den amerikanske litteraturviteren Richard Terdiman at menneskesinnet etter den franske revolusjonen, eller bruddet med l’Ancien régime, invaderes av en ny tidsopplevelse. I takt med at industrialisering, urbanisering, fetisjering av varen griper om seg utover på 1800-tallet, går erindringen som organisk erfaring tapt. Hukommelsen ligner ikke lenger et ryddig arkiv, etablert gjennom generasjoners muntlige tradering i et samfunn preget av liten sosial mobilitet, men et skikkelig roteskap der «rått og røti», som de sier på Toten, er stuet sammen uten innbyrdes sammenheng og mening. Baudelaire har tidligere og tydeligere enn noen annen skapt litteratur av denne nye tidsopplevelsen. I roteskapet hans kan bare melankolien – den litterært mest høyverdige av alle følelser – kjenne seg hjemme. Når fortiden mister sin mening, forsvinner også troen på framtiden. Forandring er umulig; livet oppleves som en ørkesløs tomgang.