Det blåser noen konservative vinder over europeisk politikk. Mange høyrepopulistiske partier har appell fordi de forsvarer noe som var, etterkrigstidas velferdsstat med jobbsikkerhet og beskyttelse av hjemlig industri – en tid der breie lag av befolkningen hadde tro på framtida. De siste tiårene er det de økonomiske og politiske elitene som har framstått som progressive, med store ambisjoner om å endre samfunnet, enten det har vært knyttet til drømmen om et føderalt EU, overføring av nasjonal beslutningsmyndighet, nedbygging av grenser eller modernisering av offentlig forvaltning. Dermed har også alle våre begreper om konservatisme og radikalisme blitt snudd på hodet. Konservatisme i europeisk politikk var tradisjonelt knyttet til overklassen og de bedrestiltes bestrebelser på å opprettholde sine privilegier i møte med den oppadstigende arbeiderklassens krav om stemmerett, bedre livsvilkår, makt og likeverd. Arbeiderbevegelsens tro på framtida var enorm. Det samme var avvisningen av alle former for konservatisme og reaksjon, slik det for eksempel kommer til uttrykk i «Marseillaisen» på norsk (tekst av den sosialdemokratiske leder og redaktør Carl Jeppesen): «Gryr i Norden, lengslenes sommer, høres drønnet av taktfaste skritt, det er arbeiderhæren som kommer, de som lenge har kjempet og lidt». Eller som det het på en arbeiderfane fra Rjukan rett etter forrige århundreskifte: «Giv akt. Se Revolutionen lyser over verden».