Den nye og sterke veksten i industri- og arbeiderbevegelse i Norge fra 1905 førte til at Jern- og Metallarbeiderforbundet i 1907 fikk Arbeidsgiverforeninga med på landets første landsomfattende tariffavtale. Her og i de andre sentrale avtalene som følgte, bytta kapitalistene til seg fireårige avtaleperioder, fredsplikt i avtaleperiodene og anerkjennelse av sin styringsrett i produksjonen, mot å anerkjenne arbeidernes organisasjonsrett og krav om kollektivavtaler. Men fra 1911 vokste det fram en organisert fagopposisjon som ville erstatte de langvarige bindende avtalene med kamp fra dag til dag for bedre lønns- og arbeidsvilkår og for begrensning av kapitalens styringsrett.